Beck P.O.W
Jeg gikk et skritt bak han. "Du vet, Louis ble skikkelig lei seg når du bare sprang vekk fra han.." sa Zayn litt skuffet til meg når vi var på utsiden av døren. Det var det jeg visste, men han kommer til å bli enda mer lei seg hvis jeg forteller at han var grunnen til at jeg starta, og DET kan jeg ikke la skje..Da får jeg vel heller bare lyve og komme meg vekk herifra fortest mulig. "Det har jeg da skjønt, det hadde jeg også blitt hvis det hadde hendt meg, men kan du ikke si til Louis at jeg er veldig lei meg for at jeg gikk å at jeg snakker me han senere..?" Spurte jeg Zayn og tenkte at jeg trengte en omgang med barberblad. Han åpnet munnen for å si noe, men lukket den kjapt igjen. Han ristet huet i skuffelse. "Greit, men hvis jeg noen gang tar deg i å prøve å ta selvmord igjen, så tvinger jeg deg uansett om jeg er nødt til å binde deg fast." sa og så alvorlig på meg. Jeg bare nikket kjapt på hodet og sprang ned trappene. Når jeg kom ut begynte jeg å løpe som faen for å komme hjem. Så klumsete som jeg er så klarte jeg å trynet på siste trinnet i inngangstrappa og fikk skalla hodet i døra. Faen, som det svei i tinningen. Jeg reiste meg endelig opp og gikk inn. JEg slang fra meg skoa på gulvet i gangen og gikk opp på rommet mitt og slang igjen døra. "Beck!" ropte den kråkete stemmen til mora mi. "Ja! Hva er det!?" ropte jeg tilbake. Jeg hadde akkurat tenkt til å ta opp barberbladene fra veska mi. "Kom ned til oss litt!" ropte den kråkete stemmen igjen. Jeg sukket irritert og slang veska ned på senga. Hvorfor akkurat nå!? Jeg gikk ned og satte et falskt smil på leppene. "Ja, hva var det dere ville?" spurte jeg dem mens jeg satte meg på sofaen. "Det har seg sånn at faren din og jeg blir flyttet til sykehuset i London.." sa mamma og så på både faren min og meg. "Så, det betyr at vi flytter til London? Når da?" spurte jeg dem. "Vi dra om et par dager eller en uke." sa pappa. Jeg nikket som svar tilbake til dem. Og, ja. Foreldrene mine jobber som leger og de har blitt forflyttet en gang før, men da var det bare til utenfor byen så da kunne jeg være alene hjemme. "Men, jeg skal bare si hade til noen først.." sa jeg til dem og spurtet opp på rommet mitt. Jeg tok på meg noen tørre jeans og en genser, før jeg sprang ned igjen, tok på meg skoa og løp ut. Før jeg visste det var jeg ved blokka til guttene. Jeg dingte på deres ringeklokke og ventet i noen sekunder. "Hvem er det?" spurte stemmen til Zayn. "Det er bare meg.." sa jeg. "Vent litt da." Sa han og så hørte jeg et buzz og døra var åpen. Jeg gikk inn og oppover trappene og mot leiligheten dems. Når jeg kom opp banket jeg på døra og den gikk sakte opp og i døra så jeg en brunhåret gutt med rødsprengte øyne og helt slapp kropp. Selvfølgelig var det Louis. Jeg føler meg så dum som bare løp vekk fra han. Jeg kjente tårene presse på, men jeg holdt dem tilbake. Vi sto å stirret på hverandre lenge.
Louis P.O.W
Jeg hadde ligget lenge i senga og bare grått. Hvordan kan hun bare løpe fra meg? Guttene har prøvd å muntre meg opp, men det har ikke funket. Det peip i mobilen min. Jeg tok den opp og så det var en melding fra Eleanor. Det som sto der skjærte i hjerte mitt. "Jeg har ikke følelser for deg lenger. Jeg slår opp med deg." sto det simpelt. Da sprakk jeg enda mer. Jeg slang mobilen bort til andre enden av rommet. "Louis, vær så snill og kom ut" ropte Harry utenfor døra. Jeg klarte ikke si noe, om jeg så ville. Halsen var så tør at det gjør vondt etter all gråtinga. Jeg reiste meg opp sånn jeg satt på sengekanten og tørket tårene. Jeg subbet bort til døra og låste opp og gikk bort til kjøkkenet, tok et glass ut skapet og fylte vann i det. Etter å ha sett på det helte jeg det i meg. Det var deilig. "Louis? Er du ute av rommet?" spurte Liam. Jeg ga ham et halv smil og nikket kort. Han gjengjeldte smilet, bare med et større. Han dro meg med til stua. Alle smilte når jeg kom ut i stua. "Vent litt da." hørte jeg Zayn si. Hvem skulle han slippe inn nå, også sånn som jeg ser ut.. Etter fem minutter ellerno banket det på døra. "Louis, kan du åpne?" spurte Zayn meg. Jeg sukket, men reiste meg opp og subbet mot døra. Når jeg åpnet den ble jeg overraska. For der sto Beck. Vi sto å stirret på hverandre lenge. "Um, jeg ville bare si at har skikkelig skyldfølelse for det jeg gjorde igår og jeg angrer veldig, men jeg kan ikke snakke med noen om det og spesielt ikke deg. Jeg er veldig lei meg, men vi kan ikke møtes" sa hun og jeg så at tårene hennes presset på. Jeg sto helt stille. "Jo., og foreldrene mine ble forflyttet til et annet sykehus så vi flytter." sa hun og nå løp hun vekk og jeg hørte hun begynte å gråte veldig. Jeg prøvde å løpe etter henne, men kroppen min klarte liksom ikke. Det var som å være klirtret fast til gulvet.
Sorry, denne denne delen skulle egentlig blitt lagt ut igår. 30.12.2013, men jeg så på Pretty Little Liars hele natta..(kanskje ikke det smarteste jeg har gjort..XD) Uansett så jeg fikk ikke lagt den ut, for jeg var for trøtt til å skrive..Håper dere likte den:)
