Beck *
Jeg våknet av solskinn. Solskinn mitt i fjeset.. Ikke digg! Jeg satte meg opp og tok hendene foran ansikte, og gnidde meg litt i øynene. Jeg så på mobilen min. To minutter til alarmen skal gå. Jaja, får vel gjøre meg klar til en lonerdag på rommet mitt. Og idag er dagen. Idag er dagen jeg skal kjøpe konsertbilletter og meet&greet. De selger dem klokka ni og jeg satte alarmen på halv ni. Jeg tok på meg sweatpants og en stor t-skjorte jeg har fra Louis. Jeg sov hos han en gang også lånte jeg denne t-skjorta også har jeg glemt å gi den tilbake. Jaja, gjør vel ikke noe. T-skjorta er blå også står det "Fuck this shit, I love popcorn!". Den er veldig random, men det er det som er meninga. Jeg tok fram pc-en min og satte meg godt tilrette og logga meg inn. Gikk inn der hvor de selger billettene og venta på at de skulle sette dem til salg. Agghh, det er fem minutter til. Det er kjempelenge til, eller det virker sånn når du venter på noe. Jeg satt å stirra inn i skjermen der hvor de hadde satt nedtelling. Det ble til tre minutter, to minutter, et minutt. Jeg begynte å gjøre meg klar. Jeg måtte være rask hvis jeg skulle kjøpe både meet&greet og vanlige billetter. Jeg måtte ha dem. Jeg måtte finne ut om Louis fortsatt vet hvem jeg er. Eller om han har fullstendig gitt blanke om meg. Kanskje han har tenkt på meg hver dag? Eller, nei. Det kan han ikke ha gjort. Tenk om han har pratet om meg..? Eller, er det sånn; Dra på audition, aldri snakke med bestevenninna si igjen, bli kjent og berømt, og aldri vite hvem jeg er igjen. Tenkt om det er sånn. Jeg blir kanskje litt såret hvis han ikke husker meg, men hvis han husker meg bli jeg nok kjempeglad. Tenk om han har savnet meg? Tenk om han overfaller meg med klemmer? Det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre, men jeg kan jo håpe.. Jeg fokuserte på skjermen. Det var et sekund igjen. Jeg trykket så fort jeg kunne på kjøp billetter til One Direction konsert i Doncaster, blablabla. Jeg trykket også på meet&greet. Det sto "Din bestilling ble vellykket. Takk for at du valgte oss" eller noe sånt. Fulgte ikke med på det som kom etter vellykket tingen. Jeg ble såå glad at jeg nesten hoppet i taket..
*2 uker senere*
Jeg kjente det dura fra under puta mi. Jeg stakk hånden innunder og dro den ut. Melding fra mamma. Det sto: "Kos deg på konsert idag, jentami. Håper Louis husker deg igjen og at alt går bra. Hilsen Mamma." Jeg smilte og skrev tilbake: "Jo, takk. Ja, håper jeg også. Jeg er så nervøs..;)" Send. Jeg gikk opp av senga og tok på meg en tettsittende mørk jeans og en blå genser med et uglesmykke over. Jeg hadde fått smykke av Louis som bursdagsgave den gangen jeg ble 17. Jeg smilte litt av tanken på at jeg skal møte han igjen om noen få timer. Jeg gikk ut døra til rommet og inn på badet. Der gredde jeg håret, pusset tenna og sminke lot jeg være. Jeg har egentlig aldri vært en person som trenger sminke. Altså til ansiktet. Jeg trenger bare sminke til kuttene og blåmerkene jeg gir meg selv. Jeg går alltid i lange bukser, lange gensere, og jeg viser aldri kroppen min til noen. Jeg er ikke den typen som går på stranda heller. Grunn 1; blåmerker og kutt. Grunn 2; sanda er ekkel og den setter seg fast i deg. Grunn 3; ingen ber meg med på stranda. Og hvis noe i det hele tatt gjør det så sier jeg nei. Det er jo åpenbart at når ingen vet om selvskadingen så vil jeg ikke akkurat bare si til til noen "Hei, jeg selvskader meg. Finne på noe?" Herregud, det er lite teit å si, da. Jeg venter til noen spør meg om det eller om de har funnet det ut ved at jeg har tabbet meg ut og glemt det. Det har heldigvis ikke skjedd ennå, men det kommer til å skje en eller annnen gang snart. Samme det, jeg gikk ut av badet og inn til kjøkkenet. Der tok jeg meg et eple og satte det i munnen. Billettene lå på kjøkkenbordet/stuebordet og veska mi lå i sofaen. Jeg tok opp veska og putta mobil, lommebok, billettene, og kamera mitt oppi den. Jeg tok på meg de hvite lave Conversa mine, gikk ut og låste døra. Det tok sånn ca. 30-45 minutter å kjøre bort til arenaen. Da jeg kom bort dit parkerte jeg bilen og gikk bort til inngangen. Det var allerede mange fans her. Jeg så på billetten jeg hadde i hånda. Jeg skulle sitte helt foran midt på. Jeg smilte til meg selv. Jeg fant plassen min og etter litt ble lysene slått av og jeg hørte tusenvis av hyl.
