Det kan være for sent |✔️

6/ På flyplassen

//GUTTS POV.//

ENDELIG SÅ VI åpningen.

Jeg kunne bokstavelig talt føle alle menneskene der som ventet på oss. Jeg forberedte meg på de skuffede og knuste blikkene fra familiene til Sebastian og Petter.

Jeg var så lei for det.

Likevel, jeg klarte ikke unngå tanken på at hun kunne være der. Var hun bekymret for meg? Ventet hun på meg? Jonas var ikke et spørsmål en gang, men hva med meg?

For å være ærlig så virket det ikke som at hun hadde sansen for meg. Ikke i det hele tatt. Hver gang jeg sa noe til henne himlet hun med øynene og ignorerte meg de neste fem minuttene. Jeg klarte bare ikke å kontrollere det, jeg måtte alltid kommentere på henne.

Jeg likte henne. Hun likte ikke meg.
Jeg bestemte meg: jeg skulle ikke gjøre noe når jeg så henne. Selv om hun klemte meg etter å ha klemt Jonas skulle jeg ikke gjøre noe ut av det. Hun likte meg ikke, hun trengte ikke få vite at jeg likte henne. Jeg trengte ikke ydmyke meg selv. Jeg taklet ikke avvisningen hennes. Ikke i dag.

Jeg så for meg det irriterte blikket til broren min. Hvor mange ganger hadde han ikke sagt at jeg bare måtte si det til henne. Men jeg hadde aldri turt. For det første så var det Jonas, jeg hadde egentlig ikke trodd at de var sammen, men jeg var helt sikker på at de likte hverandre. For det andre, jeg var redd for reaksjonen hennes. Som regel så var det en likegyldig forståelse mellom to personer som likte hverandre. Som regel så fikk du et inntrykk av at den personen også likte deg.

Det var utrolig at det eneste jeg tenkte på var henne. Familien min hadde nok vært fra seg av bekymring, men det var hun jeg tenkte på da jeg trodde jeg skulle dø.

//HANNAS POV.//

HVA TOK DE så lang tid?

Jeg satt bakerst i en av stolene og så ingenting, men det hadde vært stille en lang stund nå.

Jeg ville skrike, men jeg turte ikke. Det ville sikkert ha vært egoistisk og slemt å gråte når Sebastian og Petter dukket opp. Hvor ille ville de ikke føle seg?

Etter det som hadde skjedd hadde jeg innsett at jeg ikke bare likte Kasper. Jeg var forelsket i han. Forelsket. Jeg trodde ikke man kunne bli det på en alder av 16, men jeg klarte ikke tenke på noe annet.

Jeg vurderte å gå på doen for å ... jeg visste ikke, jeg trodde ikke jeg klarte å være her lengre. Jeg la hodet i hendene.

Familiene begynte å mumle for så å hysje på hverandre. Alle skvatt til da mobilen min ringte.

Jeg beklaget meg og gikk ut av venterommet for å ta den.

«Litt dårlig timing, Maja.»

«Unnskyld, men jeg klarte ikke vente lengre. Jeg har ikke hørt noe fra Petter ... er han ...»

Å herregud. Jeg hadde helt glemt Maja og Petter. De hadde vært sammen i en måned snart, hvorfor tenkte jeg ikke på henne. Nok en gang ble jeg velt over ende av en bølge med dårlig skyldfølelse. «Det mangler to, Petter, Kasper, Jonas og Sebastian har ikke kommet, men ...»

Jeg ble avbrutt lykkelige utrop. «Jeg skal gå inn å sjekke nå ... »

//KASPERS POV.//

JEG FIKK SÅ dårlig samvittighet da jeg så blikkene til familien til Sebastian og Petter.

Mamma, pappa og broren min overfalt meg.

Jeg stønnet litt og viste de såret på siden.

De ble med ett bekymret igjen, men jeg forsikret meg om at det gikk bra så lenge jeg var forsiktig.

Jeg klarte ikke å stoppe meg selv etter å lete etter henne. Men jeg så henne ikke. «Er det bare familien som får være her?» spurte jeg.

«Hanna slapp inn sammen med Krogstad,» svarte broren min.

Selvfølgelig gjorde hun det. Jeg veddet på at hun og Jonas likte hverandre kjempegodt. Jeg kom på at jeg ikke hadde spurt han om han likte henne. Men hvorfor var han da så støttende da jeg fortalte hva jeg følte?

Jeg holdt ved mitt, jeg kom ikke til å fortelle henne ... en liten mørkhåret skikkelse steg inn i rommet med mobilen til øret.

Hjertet mitt hoppet over et slag.

___________________
_________________________________
Tusen takk for at dere har fått boka mi opp til #1 i Novelle! Mange ganger!

Det betyr så utrolig mye! Dere betyr alt!

Tusen takk til dere som leser!