//HANNAS POV.//
FAMILIENE HADDE TRUKKET seg til sidene og var opptatt med å stelle med barnet sitt.
Det var da jeg fikk øye på dem. Jonas og Kasper sto bare 15 meter unna meg.
Jeg fikk sjokk.
«Hallo? Hanna?» stemmen til Maja vekte meg ut av transen.
«Jeg er så lei for det. Jeg er så fryktelig lei for det.» jeg slapp telefonen og la hånden over munnen.
Jeg var lei meg for Petter og Sebastian. Og faren til Erik.
Jeg var lei meg for Maja.
Jeg var lei meg for å være glad.
Jeg var lei meg for å smile akkurat nå.
Jeg satte opp farten. Familiene deres fikk øye på meg og smilte bredt mens de trakk seg litt unna.
Jeg så fra Kasper til Jonas, fra Jonas til Kasper. Jeg trakk pusten og avsluttet diskusjonen i hodet mitt. Samme om han kom til å gjøre narr av meg, jeg skulle fortelle det til han. Jeg kunne ikke bare late som ingenting etter alt som hadde skjedd. Etter alt jeg hadde følt de siste timene.
Men ikke akkurat nå. Jeg omfavnet Jonas i en hard og trøstende klem. «Jeg er så glad for at du er i live, idiot.»
«Jeg også, jeg også.»
Jeg tørket tårene og trakk meg tilbake. Jeg trakk pusten og så opp på Kasper.
Et sekund gikk. To sekunder. Vi omfavnet hverandre. Det var overraskende hvor godt det føltes. Da jeg skulle trekke meg tilbake for å ikke overgå normal klemmelengde strammet han grepet om meg og la hodet på skulderen min.
«Jeg er glad for at du er i live også.» leppene mine berørte kinnet hans da jeg trakk hodet mitt tilbake. Kjeven, munnviken. Det var som om jeg hadde mistet følelsen i hele kroppen, unntatt leppene mine som bare var millimeter fra leppene hans.
Han rørte seg ikke. Grepet hans slappet litt av.
Jeg bet meg på innsiden av leppen før jeg gjordet det. Jeg kysset han.
Han gjorde ingenting, bare sto der stiv som en stokk. Det var dette jeg hadde vært redd for, jeg kjente kinnene mine ble røde og jeg begynte å trekke meg tilbake for å ikke gjøre dette flauere enn det var da han presset meg inntil han igjen. Det føltes som at alle bekymringene mine bare forduftet. Som om jeg ble ti kilo lettere, jeg kunne sikkert lettet fra bakken. Jeg klemte han hardt inntil meg, som om hvis jeg løsnet grepet ville jeg miste han.
Jonas kremtet ved siden av oss. «Jeg hater å avbryte, men de venter på oss.»
Vi trakk oss fra hverandre og fikk se at resten av familiene var på vei ut og at foreldrene til Kasper og Jonas ventet på oss.
«Litt av en scene vi har laget,» mumlet jeg.
«Som du har laget,» rettet Kasper. «Det var du som kastet deg over meg i stedet for Jonas.»
Jeg himlet med øynene, og som alltid så fant jeg ikke på noe å si tilbake.
***
ESTÁS LEYENDO
Det kan være for sent |✔️
Romance|SHORTSTORY| Et fotballag var på flyplassen på vei hjem da to selvmordsbombere sprengte seg selv. Ingen hadde fått noe kontakt med dem. Det eneste de visste var at de var på vei, men at noen av dem ikke overlevde. Ventingen var både tortur og lettel...
