//HANNAS POV.//
SKRITTENE VARTE I en evighet.
Det var enslige skritt. Hurtige skritt. Hva om det var Kasper? Hva gjorde jeg da?
Døren åpnet seg og alle trakk pusten. Men det var bare en vakt som kom ut.
Vi var stille og han nikket trist til oss mens han åpnet dobbeltdørene.
Ingen sa noe.
Jeg sank litt sammen.
Nok en gang rettet alle seg opp og ble fylt med håp da vi på nytt hørte skritt, mange skritt. Nok en gang ble vi skuffet. Så fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ble skuffet. Ukjente personer dukket opp på rad og rekke, halvparten av de var skadet her og der.
Hvor var gutta?
David Sandvik dukket plutselig opp mellom alle folkene.
Familien hans sprang mot han og omfavnet han. Lillesøsteren gråt da David løftet henne opp og klemte henne. Vi kunne nesten se all bekymringen til familien hans forsvinne.
Men det eneste jeg klarte å tenke på var at det var igjen 10 overlevende.
David fikk øye på meg og jeg smilte tilbake til han. Han mimet noe uforståelig, men jeg bare trakk på skuldrene til svar. Jeg ville ikke ha det bekreftet. Jeg var ikke klar for det.
Sam dukket opp og familen hans på to foreldre og fire barn sprang mot han. Seks nye personer som fikk kvittet seg med all bekymringen. Men den forsvant ikke, den la seg bare over oss andre.
Ni igjen.
Plutselig ble det stille. Hva er det som skjer?
«Hva er det ...»
«Trener Hagen er død,» sa Jørgen stille.
Trener Hagen? Faren til Erik? Å herregud. Jeg så på Sam. Øynene hans bekreftet det. Linda, moren til Erik, sank ned på gulvet. Å herregud.
Jeg hadde helt glemt at han var med. Vent litt, det betydde at ... det var 11 gutter som overlevde! Gleden varte ikke lenge. Eriks far var død for faen.
Jeg så for meg at Kasper dukket opp i tunnelen. Jeg kom helt klart til å kaste meg over han, men jeg var usikker. Han kom sikkert ikke til å like det, kanskje han ikke kom til å klemme tilbake?
Køen begynte og tynnes ut, og et kjent ansikt dukket opp. Men det var ikke Kasper, heller ikke Jonas.
Ni igjen.
Hva om Kasper og Jonas var de to som ikke overlevde. Herregud, tenk om det var dem. Det trakk seg sammen i brystet. Jeg kunne ikke miste begge. Vær så snill.
Thomas Lien dukket opp og jeg sprang sammen med familien hans mot han og klemte han. Thomas var i live! Faen, jeg hadde ikke en gang tenkt på han. Å gud, dette var forferdelig. Jeg tenkte bare på Kasper og Jonas.
Like etter Thomas kom Markus hinkende på et par krykker.
Da jeg så opp fikk jeg se Erik gikk sakte mot oss.
Han så ned i bakken da jeg møtte han. «Jeg er så lei for det.» jeg stoppet ved han.
Han så opp og øynene hans var blodrøde. Jeg trakk han inn i en klem. Han pustet ut i håret mitt. «Jeg er så lei for det,» hvisket jeg en gang til. «Moren din venter på deg,» sa jeg stille.
Han nikket takknemlig.
Det var bare seks igjen nå. Jeg visste enda ikke hvilke to venner jeg hadde mistet. Jeg turte ikke å spørre.
Jeg fulgte Erik til moren sin og trakk meg unna da de klemte hverandre. Det var nesten bare igjen familiene til fotballaget nå, og de gråt for Linda og Erik.
Seks igjen.
Men det var annerledes nå. Uansett hvem de seks var ville jeg være like takknemlig.
____________________
_________________________________
Stem og kommenter hvis du vil:)
(Som sagt så er hele historien unedited)
VOCÊ ESTÁ LENDO
Det kan være for sent |✔️
Romance|SHORTSTORY| Et fotballag var på flyplassen på vei hjem da to selvmordsbombere sprengte seg selv. Ingen hadde fått noe kontakt med dem. Det eneste de visste var at de var på vei, men at noen av dem ikke overlevde. Ventingen var både tortur og lettel...
