Det kan være for sent |✔️

2/ På flyplassen

//HANNAS POV.//

DE VAR VENNENE mine. Alle sammen.

Jeg så meg rundt på flyplassen der alle familiene klynget seg sammen og ikke greide å unngå den egoistiske tanken om det ikke var deres sønn som ikke pustet lengre.

Hva annet kunne man tenke?

Det var utrolig hvordan jeg kunne bry meg så mye om akkurat den ene personen som ikke brydde seg like mye om meg. For å være ærlig så fantes det flere fisk i havet. Jeg hadde flere valg. Men jeg var kresen og likte bare en av fiskene. Kasper hakket og kommenterte på meg hele tiden. Ja, jeg vet gutter flørter ved å erte. Men er det flørting når han alltid skal ha det siste ordet og få meg til å føle meg dum og flau?

Det var egentlig bare foreldre og søsken som slapp inn på gaten. Da jeg ble nektet adgang insisterte familien Krogstad på at jeg var med dem. De var familievenner, vi måtte ha feiret påske og nyttårsaften sammen så lenge jeg kunne huske. Alle trodde at jeg og Jonas Krogstad var hemmelige kjærester. Faktisk så trodde jeg det nesten selv en periode. Vi er veldig, hva skal jeg si, kjærlige, med hverandre. Dere har sikkert en sånn person dere også.

Vi hadde vært på flyplassen i to timer allerede. Vi fikk komme inn i venterommet til gaten. Alle var rastløse og gikk rundt, men ingen sa stort. Flere gløttet opp på meg nå og da og ga meg medlidene blikk. Alle visste at jeg var så glad i de guttene, jeg var vennen til sønnen deres. Jeg nikket og smilte tappert tilbake.

Jørgen Krogstad, broren til Jonas, lente seg på veggen ved siden av meg. «Det kommer til å gå bra. Han vil klare seg.» han ga skulderen min en forsiktig trykk.

Jeg så opp på han. Det var tre års forskjell mellom han og Jonas, men de var like som to prikker. Og i likhet med hverandre så var begge kapteiner for sitt lag.

Jeg nikket fraværende og fikk øye på Vegard, Kaspers to år eldre bror. Jeg kjente det presset bak øynene. Jeg kunne ikke gråte. For da kom foreldrene til flokke seg rundt meg for å ha noe å gjøre - og da kom jeg til å gråte mer.

Vegard møtte blikket mitt og gransket meg fra der han satt med ryggen mot veggen. Vi kjente hverandre ikke, vi visste bare om hverandre. Vegard var bare Kaspers eldre, kjekke bror. Og i følge hva jeg hadde hørt fra Kasper og skolen så hadde han en ny jente hver helg. Ikke at det overrasket meg, en fyr som kler seg så bra burde ha jenter etter seg. Jeg ville nok ha beundret han jeg også, hadde det ikke vært for Kasper og for at Vegard alltid så på meg som om jeg har skadet kjæledyret hans eller noe. Kasper har sikkert sagt et eller annet om meg til han.

Jørgen trakk plutselig pusten og jeg så hvor sliten og redd han var. Blikket hans var fjern og jeg kunne se brystet hevet og senke seg fort.

Jeg åpnet armene som om jeg trengte en klem og han omfavnet meg. For de som sto rundt så så det ut som at han trøstet meg, selv om det var han som slet mest. Det måtte være slitsomt å skjule redselen.

Jeg trakk meg tilbake, men fikk ikke til å si noe. Håp virket så meningsløst. Det var tre som ikke var i live. Samme hvem det var så var de vennene mine. Jeg hadde mistet tre venner.

Skritt gikk i det fjerne. Alle rettet seg hysterisk opp og presset seg fremmerst.

____________________
_________________________________
Stem og kommenter hvis du vil.