//GUTTS POV.//
JEG KLARTE IKKE beskrive hvordan det var på flyplassen. Når jeg tenkte tilbake på hva som skjedde for bare noen timer siden så begynte minnene å hakke og jeg så bare bruddstykker.
Bombene inneholdt små biter av metall som fløy overalt da de sprengte. Alle kastet seg på bakken for å søke dekning.
Det ristet i bygget og glassene knuste. Støvet var som en tåke og det ble vanskelig å puste.
Jeg så personer som ble truffet og falt om.
//ANNEN GUTTS POV.//
PLUTSELIG BLE ALT stille. Det pep i ørene. Bomben hadde smelt og ødeleggelsene stoppet opp. Ingen sa noe, alle lå på bakken.
Det slo meg ikke en gang at alle som lå på gulvet kanskje ikke var i live.
Støvet begynte å legge seg, men ingen gjorde noe.
Så begynte småbarn å skrike, etterfulgt av restens hysteri.
Jeg lette febrilsk etter et kjent ansikt. For bare et minutt siden sto vi alle samlet. Nå så jeg ingen.
//ANNEN GUTTS POV.//
TRENEREN LÅ LIVLØS to meter unna meg. Han lå med ryggen til, men han rørte seg ikke.
Flere og flere begynte å hviske til hverandre. Hviskingen steg til lav snakking, så videre til roping.
Jeg gjentok navnet til treneren, men han reagerte ikke.
Jeg krøp mot han, sakte. Da jeg så ansiktet hans skvatt jeg tilbake.
Øynene hans var åpne.
//ANNEN GUTTS POV.//
ETTER NOE SOM føltes ut som en evighet kom det vakter stormende inn.
De ga oss intruksjer og beskjeder, etter en lang stund samlet vi oss sammen og ventet på ambulanse og politi.
Det var ekkelt. Rundt hundre mennesker lå på gulvet, livløs eller skadet. Det var blod overalt.
Hvor var resten av gutta?
//ANNEN GUTTS POV.//
DET VAR STILLE på flyet.
Vi fikk et nytt fly, så ingen satt med hverandre. Ingen sa noe, men av og til gløttet vi på hverandre og ga triste ankjenneslser.
Det var fullt på flyet, og det hang en dyster stemning i luften.
Jeg ville så gjerne si noe. Men jeg visste ikke hva. Skulle jeg lette på stemningen? Skulle jeg trøste? Men vi hadde alle gått gjennom det samme, vi hadde alle mistet de samme personene.
Bortsett fra Erik.
//ANNEN GUTTS POV.//
JEG MØTTE BLIKKET til Erik Hagen flere ganger.
Men hva skulle jeg si til han? Ingen sa jo noe.
Men han hadde mistet faren sin. Trener Hagen var død.
Erik som til vanlig tøyset hele tiden foretrakk ikke en mine. Ikke at noen forventet noe annet.
//ANNEN GUTTS POV.//
PILOTEN GA BESKJED om at vi landet om 15 minutter.
Jeg gledet meg til å se moren og faren og søsknene mine igjen. Se de lykkelige ansiktene deres når de får se at jeg var i live.
Jeg ble med et trist. Hva med de som ikke fikk se sønnen sin? Jeg svelget tungt.
Det hadde ikke helt gått opp for meg enda, men de var ikke med oss lengre.
___________________
_________________________________
Ikke glem å stemme hvis du synes det er verdt det:)
Som sagt, jeg kommer til å rette og muligens forandre kapitlene etter en stund. Dette er bare en slags prototype!
CZYTASZ
Det kan være for sent |✔️
Romans|SHORTSTORY| Et fotballag var på flyplassen på vei hjem da to selvmordsbombere sprengte seg selv. Ingen hadde fått noe kontakt med dem. Det eneste de visste var at de var på vei, men at noen av dem ikke overlevde. Ventingen var både tortur og lettel...
