Jeg så bilen, den kom mot oss. En trailer for å bære helt nøyaktig. Den suste mot oss. Foreldrene mine så den de og. Det siste jeg husker er at jeg hørte moren min si
-pass på deg selv. Alt ble svart. jeg våknet opp. Var alt bare en drøm? Hvor er jeg? Alt var så rent og hvitt. Jeg kunne ikke røre meg. Jeg tror jeg var bundet fast.
-få meg ut herfra! Skrek jeg mens jeg prøvde å få meg løs
Det kom en mann i hvit frakk.
-endelig er du våken, sa han med et smil
Våken? Hva snakket han om?!? Vent litt....hvitt rom, menn i hvite frakker og jeg kunne ikke bevege meg...var jeg i himmelen? Nei jeg var ikke død, jeg kunne kjenne føttene og armene mine. Jeg tenkte meg om, så slo det meg! - hvorfor er jeg på sykehus!? Sa jeg litt redd. -du har vært i en ulykke. Du skal være glad du bare ble lett skadet, sa han. -hvor er foreldrene mine? Spurte jeg, men jeg viste svaret alleredet.
-ehmm... Hvordan skal jeg si dette... De klarte seg ikke.... De overlevde ikke ulykken, jeg er lei for det. Sa han trist. Jeg begynte å gråte. - Så vi har kontaktet dine ekte foreldre, sa han . -hva!?! Sa jeg, nesten ropte-er jeg adoptert? Spurte jeg. -ja, viste De det ikke? Sa han . -nei jeg gjorde faktisk ikke det! Sa jeg sint. I alle de 19 årene jeg hadde levd, hadde foreldrene mine ikke sagt et PIP om det! Det gjorde meg irritert og trist på samme tid.. "Hvor mye er klokken?" Tenkte jeg og så opp
13.30 sto det på digital klokken . -Du blir hentet av de "nye" foreldrene dine i morgen, sa han med et smil som om han hadde sagt noe bra. Jeg satt der. Lei meg og sint på samme tid. Hvorfor hadde de ikke fortalt at jeg var adoptert? Jeg ble veldig trøtt av att denne tenkningen.... Jeg sovnet.
YOU ARE READING
Min biologiske familie...
FanfictionJeg er Jane og jeg er 19 år. Hele livet trodde jeg at jeg var datter av Mr&Mrs Stone . Men når jeg finner ut at jeg er adoptert og adoptivforeldrene mine dør i en ulykke, Er det bare en ting å gjøre. Kontakte mine ekte foreldre. Men det jeg ikke vis...
