Lucky

kapittel 03

summer

Øynene mine er tunge, jeg strever med å få åpnet dem. Synet er uklart, og pusten er rolig, noe den bare er rett etter jeg våkner. Jeg må ha sovnet. Jeg får åpnet øynene helt, og ser på omgivelsene uten å snu eller vri på mye annet enn pupillene. Det tar meg pinlig lang tid før jeg innser at hele utsikten er på skakk - utsikten tom for elever, i og med at alle allerede har dratt - og det tar meg enda lengre tid å føle den harde overflaten den høyre siden av hodet mitt hviler på.

Jeg setter meg i en sivilisert posisjon, blir så svimmel av den raske bevegelsen at det tar enda et halvt minutt før jeg vender blikket mot hva jeg har sovet på - eller burde jeg kanskje si hvem (!?).

"Nei", gisper jeg lavt. Hvem som møter blikket mitt, er ingen andre enn Blaze Reynolds. Blaze frickin' Reynold. Selveste bad boyen av alle bad boys. President av United States of Bad Boys. Konge av Great Bad Boys. Overhode av Rothschildene. 

Han ser på meg; sint. Likevel ikke like sint som til vanlig. Nesten ikke sint i det hele tatt, bare på rundt samme nivå sint som jeg blir når jeg skumper lilletåa borti det ene benet på kaffebordet som jeg er 100% sikker på er ute etter meg; ja, så sint jeg blir etter jeg puster lettet ut over det faktum at lilletåa mi ikke ble revet av foten min.

Jeg stabler meg opp på to ben og oppdager straks at Blaze Reynolds sitter nærmest utgangen, der Wren hadde sittet før hun forlot meg, og at jeg er for stor til å smette forbi uten å berøre ham - selv om det nå ikke er uvant for meg.

Jeg klatrer opp på stolen, hopper bort på den bak før jeg så tråkker ned og småjogger ut av auditoriet. I det den tunge døren smeller igjen bak meg går jeg febrilsk så raskt som jeg kan mot skapet til Wren, hvor jeg håper hun er.

"Wren, du kommer aldri til å tro hva som skjedde", sier jeg når jeg stopper foran meg. Hun har en lur mine på ansiktet.

Det ene øyenbrynet heves i været. "Du sovna på skulderen til Blaze frickin' Reynolds?", spør hun, og peker mobilskjermen sin mot meg. Det er et uklart bilde av meg som sitter og sover på Blaze Reynolds skulder, men ikke uklart nok til at man ikke kan se hvem som er på bildet. Jeg stirrer lamslått på snappen helt frem til den forsvinner 10 sekunder senere. 

"Nei", måper jeg igjen.

"Jo", ler Wren.

Håndflata fyker opp og lander på den nå-svette panna m. Hele bevegelsen tar meg tilbake til en fremføring jeg holdt foran klassen for to år siden; det er noe jeg ikke vil gå inn på. "Fy søren, dette er så flaut! Jeg kan ikke tro jeg gjorde noe så dumt så tidlig på skoleåret!", jamrer jeg. Wren, helt fortryllet må jeg legge til, legger hånda si forsiktig på venstre side av håret mitt. Hun ignorer mitt frustrerte ansiktsuttrykk. Jeg trekker på brynene. "Wren?"

"Tilgi meg om jeg tar feil, men teknisk sett tar jeg på Blaze Reynolds nå. Ikke sant?" Øynene hennes glitrer av livlighet. Jeg tror ikke jeg har sett henne så fascinert av noe så dumt på så lenge at jeg ikke husker sist gang. 

Jeg legger hånda mi på hennes og forflytter den til den andre siden av hodet mitt, den siden som har berørt Blaze Reynold. Om jeg skal være ærlig, finner jeg det ganske spennende også: men helt garantert på en fullstendig annerledes måte enn Wren. "Nå gjør du...?", sa jeg, med et spørrende tonefall. "Wren, du aner ikke hvor redd jeg var. Jeg våknet, og han bare satt og så på meg"

Wrens relativt fyldige bryn dropper ned et hakk, og munnen åpnes på gløtt. "Summer, han så på deg? Du hadde øyekontakt med Blaze Reynolds?", spør hun, og for å bekrefte, nikker jeg forsiktig to kjappe ganger. Bryna hennes flyr opp igjen og pupillene hennes utvider seg, minen hun hadde tidligere var plutselig tilbake, som om hun har fått en åpenbaring. "Betyr det at jeg har øyekontakt med Blaze Reynolds? Du vet, i teorien"

"Og hvilken teori er det du baserer denne påstandene på?", spør jeg, så forvirret som jeg noen gang kan bli. Wren har virkelig mistet vettet, og jeg er redd på vegne av hennes rette sinn.

"Inception eller noe sånt", svarer hun, som om det skulle vært åpenbart, noe som når jeg tenker over det nå i etterkant, gir ganske mye mening.

"Du vet, du har kanskje rett...", mumler jeg, og forsvinner inn i en tankegang om alt fra filmen Inception til sommerfugleffekten. Når jeg flere minutter senere, med Wrens hånd fremdeles på hodet mitt og hennes blikk boret i mitt, innser hvor jeg er og ikke minst hvem jeg er, knipser jeg oss begge tilbake til virkeligheten. "Du glemmer poenget!", utbryter jeg.

Wren stikker ut underleppa. "Aww, det går bra, babe. Det er ingenting å bekymre seg for. Han har helt garantert glemt det hele" Hun slenger armene sine rundt meg, og klemmer meg i en god og varm bamseklem. "Oh my god, jeg klemmer Blaze Reynolds"