Lucky

kapittel 05

summer

"Er det noe?" Spørsmålet hans sender frysninger ned ryggraden min, og jeg vet ikke engang hvorfor. Det er bare stemmen hans som vekker liv i et eller annet i meg, som et vagt minne - et altfor vagt minne.

Jeg snur meg sakte rundt, mer ukomfortabel av tausheten enn av ham. "Nei, ikke egentlig", svarer jeg kort. Blikket mitt flyttes bort på Wren, som sitter med hånda klasket over munnen.

"Det hørtes ut som du gjentok meg", sier han, og legger armene i kryss. Wrens utvidede øyne blir enda større. Et lurt glis former seg om Luckys lepper, og en gnist oppstår i blikket hans; han nyter dette.

Jeg kremter. "Vel, jeg gjorde det"

Igjen fnyser han, og åpner munnen på gløtt. "Så hvorfor sa du nei?", spør han.

"Fordi det ikke var noe...?", svarer jeg med et spørrende tonefall. Jeg kan virkelig ikke forstå hva det er han sier eller mener, og i et sekund, begynner jeg til og med å revurdere min egen intelligens. Er jeg den dumme her?

Tunga hans glir raskt mellom leppene hans, og legger igjen en glans som får jentene som ser på til å bli varme. "Du sa et ord, det må vel være noe"

"Når folk vanligvis spør om det er noe så spør de om tilstanden deres, og siden du spurte rett etter at du dynket meg i...", begynner jeg, men jeg skjønner raskt at det er unødvendig å prøve å forklare handlingen min, i og med at det ikke vil bli tatt i mot noe fint uansett. "Jeg bare antok at du spurte om det gikk greit med meg", sier jeg derfor i stede, og sukker lydløst.

Det er stille en stund. Gutten ser forbauset ut, slik som gjengen hans og resten av kantina, som om folk vanligvis ikke snakker med på ham så autentisk. Jeg blir forvirret. I mitt hode snakker jeg med gutten jeg har gått i klasse med siden første, men hos alle andre virker det som om jeg snakker med noen helt andre. Har noe skjedd som jeg ikke har hørt? "Hvem er du?", spør han omsider, ikke av høflighet antar jeg.

"Summer Wilson"

Det ene øyebrynet hans skytes i været, og gliset forsvinner fullstendig. "Wilson?", spør han, og jeg nikker. Han senker brynet, ser nesten sint ut. "Ta deg en dusj, babe. Det stinker av deg", kommanderer han før han styrter avgårde fulgt av kompisene.

I det kantina kommer ut av hypnosen, kikker jeg forvirret bort på Wren. Hun reiser seg opp, tar meg i armen og drar meg ut av kantina. "Kom, du kan låne skift av meg", smiler hun. Ja, Wren, min bestevenn, har med skift første skoledag. Hun har gjort det så lenge jeg har kjent henne. Før var det i tilfelle en kjekk gutt begynte i en av klassene hennes, men etter åpenbaringen hun fikk for noen sommerferien siden gjør hun det i tilfelle det starter noen kjekke, unge lærere.

"Var det bare meg, eller var han unødvendig slem etter at jeg nevnte navnet mitt?", spør jeg henne.

Hun biter seg selv på innsiden av munnen, så ler hun nervøst. "Ganske sikker på at det bare er deg"