Lucky

kapittel 02

summer

"Jeg må si, jeg har ikke savnet dette stedet", bemerker Wren når vi trer inn i skolens trange inngang samtidig som et dusin andre fra trinnet. Vi mistet hverandre nesten på parkeringsplassen, og om mulig er det enda travlere her inne. Wrens slanke arm ligger lett over skulderen min, og i og med at hun er kun et hakk høyere enn meg, føles det ikke ut som hun legger hele vekten sin på meg.

"Nei, ikke i det minste", tilføyer jeg. Vi følger folkemassen inn i auditoriet, hvor rektor enda en gang skal ønske oss velkommen. På vei hilser Wren på flere hun har hatt æren av å bli kjent med over årene.

Av oss to er hun definitivt den mest 'tilgjengelige'. Det er enklere for henne å snakke til ukjente enn det er for meg, da hun er betydelig mer utadvent enn det jeg noen gang har vært. Jeg har så klart prøvd å prate med noen av Wrens andre venner også, men det har alltid virket litt unaturlig av meg å hoppe inn i samtalen, selv med små innslag som 'hei', 'ja', 'nei' og 'ha det'.

"Hei, gjett hva?", spør Wren. Vi har allerede funnet to ledige plasser på nest bakerste rad og Wren har skremt bort to første-klassinger for å få setene, så så langt ser dette året ganske likt ut som forrige. Jeg antar at jeg ikke trenger å svare på hennes retoriske spørsmål. "Det går rykter om at Nancy Goldmann ble gravid over sommeren"

Jeg sperre opp øynene. "Hva?", utbryter jeg. Wren flytter blikket fra meg og nikker mot en bevegende skikkelse som forsvinner forbi oss. Jeg følger blikket hennes og ender ved, ja, bakhodet til Nancy Goldmann. Når hun snur hennes vene kropp til side og trenger seg inn frem til et sete et par rader foran oss, ser jeg at magen hennes nærmest umerkbart stikker ut.

"Hun har jo bare lagt på seg litt. Det ser bokstavelig talt ut som hun har spist en bagel til frokost eller no", avviser jeg. "Seriøst, du burde se magen min på begynnelsen av dagen og så på slutten. Om morgen er jeg en helt vanlig tenåringsjente, men om kvelden er jeg atten år og seks måneder gravid"

Wren trekker på skuldrene, som om hun ikke tror hva jeg sier. "Disse dager vet man aldri hvem eller hva man kan tro på"

Akkurat det har hun rett i.

Oppmerksomheten vår blir vendt mot en ekkel, pipende lyd fra høyttalerne som får hele aulaen til å dekke seg til ørene og skjære grimaser. Jeg kikker ned, og ser rektor stå på scenen med mikrofonen i hånda. "Velkommen tilbake, elever", roper han med en påtvungen overlykkelig stemme.

Hans sjenerøse gest blir møtt med bu-ing fra publikumet, både for det faktum at vi er tilbake på skolen og for hvor langt han hadde gått for å få stillhet i salen. "Ok, ro ned nå", vedvarer han, men det tar et par lange minutter før elevene roer seg ned.

"Jeg må på do", erklærer Wren, og reiser seg i en rask bevegelse opp fra stolen sin. Igjen sperrer jeg opp øynene, og griper rundt håndleddet til Wren som et lite barn.

"Wren, ikke forlat meg her", trygler jeg, og stikker ut underleppa. Hun gjengjelder den sørgende minen og dytter hånden min av.

Hun sukker, og retter på skuldervesken. "Sorry, a girl's gotta do what a girl's gotta do"

Jeg erstatter dådyrøynene med en rynket nese, og legger armene i kryss under brystet. Wren forsvinner, og lyset som slippes inn fra korridoren går vekk like fort som det kom frem. Jeg lener meg tilbake, og føler meg allerede trøtt. Ikke bare på grunn av det ufattelig svake lyset i auditoriet, men også den utrolig kjedelige talen til rektor, den det virker som er den samme han holder hvert eneste år.

Blunkene mine får mindre mellomrom mellom seg, og like før jeg faller i søvn åpner inngangsdøren seg igjen og gir fra seg en høy lyd. Jeg vet det ikke er Wren, for hun tar alltid en evighet på do. Det mysteriske mennesket tar nonchalant stillferdige skritt, og når en mild lukt av manne-parfyme fyker inn i neseborene mine ser jeg brått mot gutten som har settet seg på Wrens plass.

Blaze Reynolds - skolens mest fryktede.

Han har blitt merket som den ultimate 'bad boy'. Det finnes på skolen flere som ham, men ingen så ille. Han snakker sjeldent, jeg tror ikke engang jeg noen gang har hørt stemmen hans. Wren har. Hun hørte ham si 'f*ck off' i fjor - ikke rettet til henne selvsagt -, beskrev det som hvordan man hadde sett for seg at en bjørn ville snakket om den kunne. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta ut av det for å være helt ærlig.

I tillegg er han bare på skolen når han føler for det, noe som ikke skjer ofte. Ledelsen har fullstendig gitt opp på å true ham med utvisning, og har nok bestemt seg for å bare la ham komme når han kommer, og fokusere mer av oppmerksomheten sin på de som faktisk gidder å dukke opp og ønsker å lære.

At han i det hele tatt har dukket opp på første skoledag er et sjokk i seg selv. At han møtte opp til samlingen er et avvik - eller i mitt tilfelle, det verste som kunne ha skjedd.

Selvfølgelig våger jeg ikke å fortelle ham at setet - på tross av at ingen sitter på det - er opptatt. Jeg betraktet ansiktet hans, han ser mindre sint ut enn han gjør til vanlig. Likevel er jeg skremt. Ikke at jeg har noe å være redd for, jeg har aldri sett ham legge hendene sine på en jente. Men hva han har gjort mot majoriteten av guttene på vår alder, og de eldre, er nok til å skremme alle og enhver.

Jeg har de siste årene kun sett han fra langt unna, men utseendet er lett gjenkjennelig og ikke en man fort glemmer. Han har uten tvil et fint ansikt. Stram kjeve, noenlunde definerte kinnbein, øyne like mørke som mørksjokolade. Han er ikke tradisjonelt kjekk, og kanskje er det det jeg finner attraktivt ved ham. Men jeg er ikke en til å forelske meg i noens utseende.

Han flyttet til byen for tre år siden, og årsakene bak flyttet har ryktene spekulert om siden første skoledag i niende. Mord, ran... Vel, jeg har ikke hørt flere enn dem. Dessuten, så har jeg ikke valgt å tro på dem. Rykter er kun det: rykter. Det er ingen sannhet til dem.

Jeg aldri vært så uheldig i å utveksle ord med ham da jeg til all min lykke ikke har havnet i noen klasser med ham enda.

Noe forteller meg lykken min holder på å renne ut.