Lucky

kapittel 06

summer

Skoledagen er endelig over etter hva som føltes ut som et helt skoleår. Jeg opplevde faktisk mer i dag enn jeg gjorde i hele i fjor, og siden det kun var første skoledag og vi bare hadde samlinger og lunsj, sier det mye. Etter skolen dro Wren meg med til åpningen av en eller annen butikk hvor jeg så og si ble trampet ned av en haug med sminke-entusiaster som ville gjort hva som helst for å bli en av de første femti kundene - som fikk med seg en gratis gavepose fylt av ny-lanserte produkter.

Jeg legger fra meg den hvite gaveposen med butikk-kjedens navn på skrivebordet i rommet mitt, skifter til noe litt mer komfortabelt og løper ned trappene der mamma roper at middagen er klar. Hun har fremdeles på seg jobb-klærne, så pizzaen som ligger i boksen foran henne har hun helt garantert ikke laget selv. Jeg slenger to stykker på et fat og beveger meg ut av kjøkkenet på vei mot stua.

"Hvor skal du?", spør mamma meg. Jeg snur meg langsomt rundt, finner henne sittende på en stol foran spisebordet. For de fleste unge er ikke et slikt syn sikkert noe overraskende - noen av dem ser det til og med kanskje hver dag, men for meg, er det som å se en solformørkelse; sjeldent.

"Stua?", svarer jeg spørrende. Det er ikke det at jeg aldri har sett et menneske sitte på en stol før, for det gjør jeg jo bokstavelig talt hver eneste dag. Det er bare det at jeg og mamma sjeldent sitter og spiser middag - eller hvilke som helst måltider for den saks skyld - ved spisebordet i kjøkkenet. Vi har faktisk ikke gjort det på så lenge at jeg til tider glemmer at det engang eksisterer. Jeg har gått rett inn i det flere ganger.

Mamma legger armene i kryss på bordet, og presser frem et tvunget, svakt smil. "I kveld spiser vi her. Sammen", forteller hun. Det er ikke et tilbud, det er en kommando.

Moren min tjente 18 harde år i militæret, så jeg så henne sjeldent da jeg var yngre. Det var derfor egentlig pappa som oppdro både meg og broren min, helt til mamma skjønte at barna hennes behandlet henne mer som en fremmed slektning enn som en mor, og dermed bestemte seg for å 'pensjonere' seg.

Mens hun lette etter jobb her hjemme tilbrakte hun mye tid i huset, og det var da pappa plutselig fant ut at han ikke elsket henne lengre. Så en sen novemberkveld da jeg var fjorten, la han fra seg skilsmissepapirer på det samme spisebordet jeg ser på nå og forlot livene våre midt på natten uten å si ha det. Jeg har ikke snakket til ham siden.

"Hvorfor?" Jeg gjengjelder smilet med et like påtvunget et, men mitt er helt garantert mye dårligere enn hennes. Mamma har perfeksjonert sitt etter år med erfaring, både da hun måtte late som de nedlatende 'kvinner er ikke egnet for militæret'-vitsene til kollegaene hennes ikke gjorde henne sur.

Det er kanskje trist, men jeg smiler faktisk ikke mye til moren min. Kanskje er det fordi hun ikke var en så stor del av barndommen min og jeg ikke kjenner henne så godt som jeg kjente faren min, kanskje er det fordi jeg ikke har hatt en grunn til å smile til henne. Akkurat hvorfor vet jeg ikke. Har ikke tenkt så mye over det.

"Summer, sett deg" Stemmen hennes ble plutselig et hakk strengere. Hun var lei av spørsmålene mine. I det siste har jeg lagt merke til at hun har hatt problemer med å kontrollere temperamentet sitt. Jeg konkluderte bare med at det nok var mild PTSD, men jeg er ikke helt sikker. Hun kremtet, dro et hårlokk bak øret og sprakk ut i det samme smilet som tidligere. "Ikke se så skremt ut, da", sier hun, og jeg kan høre at hun prøver å virke beroligende når hun sier det.

Vettskremt - til tross for kommentaren hennes som gjorde det motsatte av dets hensikt - drar jeg ut stolen på tvers av hennes og setter meg ned.

"Hvordan har dagen din vært?", spør hun, like før jeg for tatt min første bit av pizzastykket. Jeg ser opp på henne. Hun ser ikke særlig interessert ut, det virker bare som om hun vil starte en samtale. Vi snakker ikke ofte, men når vi gjør, er det alltid tvunget; ingen av oss vil, vi må.

Jeg trekker på skuldrene. "Helt grei"

Å snakke med mamma er som å snakke med en fremmed man bor med og har kommet ut av. Det er den rareste følelsen jeg har opplevd så langt i livet.

Hun heiser brynet i været. "Å, så hvorfor kom du hjem i en annen genser enn den du dro i?", spør hun meg, med blikket ned på mobilen ved tallerkenen hennes. Mange familier har en regel om null mobiler ved middagsbordet, men hos oss er det ingen slik regel. Den eneste regelen jeg har fått av mamma er å være hjemme igjen før ti hver kveld. "Hva skjedde?", tilføyer hun, og i det hun sier det hører jeg mobilen skru seg av.

"Jeg sølte noe på det", løy jeg. Noen hadde sølt noe på det, men det var riktignok ikke meg. Jeg hadde en god nok grunn til å lyve. Mamma er overbeskyttende til tider. Når hun tror jeg ikke har det bra tar hun frem mobilen og ringer til skolen, ledelsen, eller moren til en eller annen. Hadde jeg sagt sannheten, hadde hun trodd Court gjorde det med vilje og ringt foreldrene hans. Og tro meg, akkurat nå, er det det siste jeg trenger. Fyren hater meg allerede. Jeg har ikke tenkt å komme på hans dårlige side. Jeg har ikke tid til det i år.

"Få se på den da", erklærer hun. Jeg sukker lydløst og løper opp på rommet for å hente blusen jeg kasta i skittentøyskurven sekundet jeg kom hjem. Jeg gransker den nøye for å se om den fremdeles er våt, noe den ikke er lengre. Rynket er den derimot en hel del. Når jeg kommer ned igjen drar mamma blusen ut av grepet mitt.

Hun observerer den nøye, ser på den i flere forskjellige lys og vinkler, før hun så lukter på den. Det oppstår et forskrekket uttrykk på ansiktet hennes og hun reiser seg brått opp. "Summer Wilson, har du drukket?! Og det på skolen også?!"

Jeg blir kvelt av pizzaen. "Hva, nei!?", utbryter jeg, og hoster ut en bortkasta kyllingbit. Jeg har alltid syntes kyllingen er det beste på en pizza.

"Så hvordan har det seg at du har sølt øl på blusen din", spør hun, en smule mer behersket - ikke i nærheten av rolig selvsagt. Hun virker fremdeles utrolig sint. Jeg har aldri sett henne sånn, men jeg vet dette ikke et sinteste hun kan bli; det har jeg ikke lyst til å se.

Det er så typisk at hun ikke tror meg. Hadde hun kjent meg hadde hun visst at jeg aldri hadde så mye som lagt fingeren på en ølboks, ikke engang da det var rusken-dag på barneskolen og klassen min fikk tildelt skogen bak skolen som ryddeplass. "Det var ikke jeg som sølte det, det var noen andre. Jeg sa bare at det var meg fordi jeg ikke ville at du skulle skape noen problemer for meg", innrømmer jeg omsider, når jeg skjønner det ikke vil hjelpe noen av oss om jeg kom på en eller annen forseggjort løgn.

Noenlunde lettet slipper hun taket på blusen og setter seg forsiktig ned, som om det faktum at datteren hun så vidt kjente hadde begynt å drikke før hun var myndig skulle gi henne et hjerteinfarkt. "Du er snart atten år gammel. Du skaper dine egne problemer nå", sukker hun lavt, mer som om hun snakker til seg selv enn til meg. "Jeg skulle ha sett det for meg. Det var bare snakk om tid før du endte opp som resten av familien din"

Jeez. Det er virkelig ikke så seriøst som hun får det til å være, men hun har en vane til å overdrive også. Jeg har selvsagt lagt merke til at alt jeg vet om henne er hennes mer negative egenskaper. Det er jo ikke min feil. Det er hun som kun har vist meg sine negative egenskaper, og ikke engang gitt meg sjansen til å bli ordentlig kjent med henne.

"Slapp av. Noen sølte øl på meg, det er alt", sier jeg, i et forsøk på å berolige henne enda mer, til tross for at jeg vet at hun alltid er så anspent som hun er nå. Stemningen roer seg derimot ned, og jeg får slukt i meg et par pizzastykker til, men i det jeg tror at det hele er over, bryter hun ut med et spørsmål jeg helst ikke vil svare på.

"Hvem?" Det er riktignok kun et ord, men samtalen er ikke lagt så langt bak meg at jeg har glemt det hele. Hjertet mitt dunker fort, som om det vil hoppe ut av brystet mitt og løpe ut av huset. Jeg kan ikke noe for å tenke det samme som hjertet.

Jeg kremter. "Hvorfor spør du? Det er ikke som om du kjenner noen på skolen" Blikket hennes sier noe annet, og ut av frykt av at hun svarer at hun har drevet og gjemt seg utenfor vinduene til hver av klassekameratene mine og skrevet rapporter på hver av dem svarer jeg henne motvillig "Lucky Court"

Et eller annet skjer i ansiktsuttrykket hennes som jeg ikke helt kan beskrive med ord.

"Hold deg unna ham"