Lucky

kapittel 04

summer

"Kan du tro at bare for et par år siden ville jeg friket ut sånn for broren din", spør Wren. Hun sitter fremfor meg i kantina, og sluker i seg den kjedelige salaten alt det gode (og usunne) ble erstattet med i løpet av sommeren. Ikke tolk meg feil, salat kan være godt til tider, men ikke når det eneste på er salat og tomater - nei, ikke engang smaktilsetning. Hele konseptet med å gjøre skolekantina sunnere hadde visst blitt forklart av rektor i hans årlige velkomst-tale, noe jeg tydeligvis ikke fikk med meg. "Men helt serr, Blaze Reynolds er mye verre enn det River Wilson noen gang var", legger hun til.

Jeg nikker meg enig, hodet rister opp og ned så raskt at det føles som det kommer til å falle av. "Sant. De gjengene er blitt mye verre etter broren min reiste bort", bemerker jeg.

Broren min - tvillingbroren min -, River Mateo Wilson, født kun et minutt før meg. Vi er rake motsetninger av hverandre. Han er alltid ute etter trøbbel, mens jeg har aldri brutt en regel i hele mitt liv. Sommeren til andre klasse reiste han til Amsterdam og bodde sammen med faren vår, og da skoleåret begynte var både han og mamma enige om å sende han til en kostskole i England. Da skoleåret var over, reiste han til Australia for å tilbringe sommeren med faren vår, som tilsynelatende hadde flyttet og giftet seg på nytt.

"Har du hørt noe fra ham i det siste?", spør Wren, og har en bekymret rynke mellom bryna.

Jeg rister forsiktig på hodet, da det er noe jeg ikke ønsker å tenke på. "For en eller annen grunn føler jeg at han prøver å ignorere meg. Jeg har prøvd å ringe flere ganger, men han svarer aldri"

Akkurat det er en underdrivelse. Vi har ikke snakket sammen siden han dro hjemmefra for over et år siden.

"Slutt å tull. Det er bare noe du innbiller deg. Du og River var en gang uatskillelige. Han hadde sikkert bare ikke tid", forsikrer hun meg om, og legger hånden sin varsomt over min. Hun smiler svakt, et sånt medynk-smil, som antyder at hun synes synd på meg.

Jeg gjengjelder smilet, for jeg og synes synd på meg selv. Jeg reiser meg opp - MED BLIKKET NED - og i det jeg tar mitt tredje steg føler jeg en illeluktende væske gjøre meg våt over hele den hvite blusen min. Jeg ser opp mot hva som forårsaket ulykken, og møter blikket til enda en ung forbryter: Lucky Court.

"Ops", fnyser han. Han trekker på skuldrene og går nonchalant forbi meg, som om han ikke brydde seg over hva som nettopp hadde hendt på grunn av ham.

"Ops?", mumler jeg fortvilet og ser forskrekket ned på den nå-ødelagte blusen min. Hva jeg først nå legger merke til, er tausheten som har bredd seg over hele kantina, med de eneste lydene man kan høre, er kantinedamene som mumler til hverandre om hvor høyt de misliker jobbene deres.

Jeg må ha undervurdert hva Lucky Court er i stand til å gjøre.