Unexpected

Del 1// latter

Marken lå grønn og flott nedover bakkene i parken. Trær bare noen meter borte viste at det var en tykk, mørk skog rett i nærheten.

"ahhh, våren! fantastisk" sa han.

Jane så opp fra den brune, slitte notatboken sin og nikket. Gutten med det korte, men fluffy håret og de lysebrune, smale øyene satt helt i ro og så på henne.

"Du, hva gjør deg så vakker? Jeg er i sjokk" utbrøt han og bøyde seg nærmere.

"Sitt i ro, ty!" lo hun. "Jeg skal tegne deg din dust".

Gutten hoppet tilbake og åpnet munnen som om han hadde sett et spøkelse.

"å, unnskyld. Jeg er så dum!" ropte han sarkastisk. Han reiste seg opp og poserte som en modell. Han skviste leppene sammen som et duckface. "Bra nok?" spurte han imens han prøvde ut forskjellige poseringer.

Jane rulte rundt på det grønne gresset og lo seg ihjel. Hun hev notatboken til sides og lå seg ned på gresset. Hun pustet ut og forsøkte å ikke le. Gutten lå seg rett vedsiden av henne og snudde seg. "jeg mener det. Du er veldig, veldig vakker" sa han stille imens han stirret henne inn i øynene.

Jane sluttet brått å le og myste mot han. "hva mener du, vakker. Hva betyr vakker?"

Guttenmed det korte, fluffy håret rettet på den blomstrete skjorten og så bort."Liksom...rød-lilla. nesten rosa, men mer lilla-aktig" sa han ut i løse luften    

Jane lå hodet på siden "hva sa du nå?" Han ignorerte henne. Hun fikk det mørke, fluffy, korte håret nesen og pustet inn. Det luktet fantastisk. Øyeblikket ble brutt av en mobil som høylytt begynte å ringe. Jane hoppet nesten i luften av den skarpe lyden. Jane grep mobilen og skulle gi den til han. Gutten reiste seg ekstremt raskt opp. "Josh?" Spurte hun stille. "hvem er Josh?" Han rev den raskt ut av hendene hennes og gikk ett par steg bort. uten å kikke på den. Jane satte seg opp "hvorfor er det så farlig?" Han var rød som en tomat i fjeset der han sto 3 meter borte med mobilen i hånden og stirret på henne.

"skal du ta den..?" spurte hun forsiktig.

Gutten stirret på henne. "eh, ja det skal jeg."

Hun så mistenksomt på han. Hva skjulte han?

"Ty. Hva skjer?" spurte hun. Han så på henne også ned på mobilen. "jeg må gå" utbrøt han og begynte å løpe. Hvor skulle han? Hun kunne se at han svingte inn mot skogen. Hva skulle han der? Sikkert ingenting spesielt. Jeg må slutte å være så paranoid. Hun samlet sammen tegnesakene og notatboken og begynte å gå mot hovedveien, der hun skulle bli plukket opp av stemoren.

Jane gikk bortover marken med nesten lukkede øyne, dagdrømmende om gutten. Hvordan kan en så enkel person gjøre en annen helt vanlig person så glad? Så rart, Tenkte hun. De skulle holde sammen for alltid var de sikker på. De visste at det bare skulle være de to helt til de ble gamle.