Broken Dreams

Broken Dreams-10

*_~*_~*Evelynn*~_*~_*

Høyt musikk.

Stort folkemengde av svettende tenåringer.

Lukten av alkohol og røyk.

Jeg klemte handa til Colin hardt og kikket nervøst rundt meg. Akkurat nå er vi på Hunter's fest, han hadde bursdag og måtte selvfølgelig feire med et stort fest.

Colin smilte til meg før han lente seg litt nærmere. "Jeg skal hente litt drikke til oss, kommer straks tilbake."

Før jeg rakk å si at jeg vil bli med forsvant han gjennom folkemengden. Colin og jeg har vært sammen i kanskje en måned nå, og alt føltes bra ut.

Jeg stod inni et hjørne alene, mens folk rundt meg danser, kliner og krangler med hverandre.

Jeg føler meg som en loner.

Jeg kikket på klokka som var på håndleddet mitt, 12 minutter hadde Colin brukt på å hente drikker til oss.

Jeg sukket før jeg gikk gjennom folkemengden og inntil kjøkenet.

Hjertet mitt hamret fortere da jeg innså at Colin ikke kom hit for å hente drikkene våres.

For han sto nemlig der og kliner med Reyna. Den ene handa hans på på kinnet hennes og den andre under genseren hennes.

Jeg ante ikke ikke engang hva jeg følte da jeg sto der og så på dem kliner sammen. Var jeg sint? Trist?

De lot ikke engang merke til meg, jeg pustet dypt inn før jeg forsvant ut av rommet.

Og jeg sto alene inni en hjørne igjen.

Jeg ante ikke hva jeg skulle føle engang.

Føler jeg idet hele tatt noe? Budde jeg ikke være trist? Sint?

Jeg følte ingenting rett og slett.

Plutselig kom en fyr foran meg og gliste. Jeg himlet med øynene da jeg innså at det var Brian Wallace. Han er kjent for å ha ligget med nesten halvparten av skolen.

Han tok plutselig på kinnet mitt. "Hva gjør en så sexy jente som deg alene her da?" Stemmen hans var spydig, lukten av alkohol fylte nesa mi. "Kom deg vekk!" Ropte jeg og dyttet han unna.

"Slipp meg." Sier jeg da han tok håndleddet mitt. Jeg prøvde å riste han av meg, men grepet hans bare strammet.

Jeg så meg rundt etter hjelp. Ingen prøvde engang, de bare fortsette å danser.

"Kom igjen, du vet at du vil dette." Hvisket han mens han begynte å kysser nakken min. Tårene truet med å rømme, han holdt handa foran munnen min.

Plutselig var han på bakken. Han holdt seg for nesa før han løpte vekk.

Jeg pustet ut og så opp til den personen som hadde reddet meg.

Ryder Queen.

Jeg brydde meg ikke lengre om hva han hadde sagt. Han omfavnet meg i armene sine og holdt meg hardt. Tårene renner nedover kinnene nå.

Tenk hvis Ryder ikke hadde kommet i tide? Tenk om jeg hadde blitt...

Jeg ristet tanken av meg, men tårene rant fortsatt.

Det som var bra er at ingen lot merke til det fordi de var for opptatt meg å danse.

"La oss komme oss ut her fra?" Spør han, stemmen full av bekymring. Jeg tørket vekk litt av tårene og nikket.

Han tok handa mi og dro meg ut av huset.

Jeg pustet inn den friske luften og prøver å rister av meg den ekle følelsen.

Vi bare gikk og gikk rundt gater og hus. Jeg brydde meg ikke engang hvor vi skulle. Så lenge det er langt vekk fra... han.

Vi stoppet ved en benk under et tre. Jeg så meg rundt og innså at vi er i en park. Ingen av oss satte seg på benken, vi ble stående og stirret på hverandre.

"Evelynn," startet han, og løftet opp hodet og så meg rett inni øynene.

"Unnskyld." Han tok en pause og pustet dypt in. "Unnskyld, ja, jeg vet at jeg budde har sagt det tidligere. Men aner du hvor vanskelig det er for meg? Jeg så øynene dine da du hørte meg, det var nesten som om du skulle faller sammen!" Jeg pustet ut sakte når han sa det. Lot han virkelig merke til så mange ting?

"Jeg bryr meg om deg Evelynn, veldig mye. Det skremmer meg, Eve, du aner ikke hvor mye en gang. D-Det er det som er problemet mitt Evelynn, jeg er redd. Jeg ser kanskje ufølsom ut, men Eve, du aner ikke hvor redd jeg er for å miste deg."

Jeg bryr meg om deg også. Hadde jeg lyst til å si, men holdt kjeft.

"Jeg liker deg Eve, mer enn bare venn. Jeg faller for deg, hardt."

Ukjente følelser surret rundt inni kroppen min. Hva er dette for en slags følelser?

Hjertet mitt begynte å banke fortere, svettedråper renner nedover panna. Jeg klarte nesten ikke å tenke klart.

"Jeg vet ikke om dette kommer til å forandre på hva du føler om meg, men jeg er forelsket i deg. Og jeg er ikke perfekt, jeg har ikke foreldre, jeg er ikke ansvarsfull, jeg er ikke like smart som alle andre. Faen, jeg kan ikke engang love deg at jeg ikke kommer til å såre deg!" Han tørket vekk en tåre som jeg ikke lot merke til at det var på kinnet hans.

"Men det er en ting jeg kan love deg, Eve. Det er det at jeg kommer til å være der for deg uansett hva, bare vit at jeg alltid kommer til å være der."

Jeg måtte holder trangen til å gråte, det var det fineste noen noen gang har sagt til meg.

"Vi er kanskje forskjellige, men det er kanskje en ting vi har tilfelles." Han smilte et trist smil til meg og pustet dypt inn.

"Vi begge har knuste drømmer, drømmen om å ha et perfekt liv."

Alt jeg kunne gjøre var å se ham inni øynene.

I det øyeblikket var han ikke lengre den arrogante Bad boyen lengre.

Han var bare Ryder Queen.

I det øyeblikket glemte jeg alle problemene mine, alt jeg tenkte på nå, var de varme brune øynene hans. Som var fulle av bekymring.

Han brydde seg virkelig om meg.

Han så på meg, og jeg så på han. Han kom nærmere meg, men vi kysset ikke. Han omfavnet meg i armene sine, han holdt meg hardt, det var nesten som om han ikke ville la meg gå.

Vi gjorde ingenting, vi snakket ikke, vi kysset ikke.

Ingen av oss sa et ord. Vi bare holdt hverandre. Vi er bare knuste tenåringer, forgrunn av fortiden vår.

Og alt jeg ville var å fikse han.

________________________

Herregud, dette var kanskje det beste kapitlet jeg noen gang har skrevet.

Så.... Hvem er det dere shipper nå?