Dette blir en dårlig og kort kapittel, siden jeg er stressa. Som vanlig da, men whatever.
*_~*_~*Ryder*~_*~_*
"Du trenger ikke å snakke om det hvis du ikke vil." Sier hun beroligende og klemte handa mi.
Vi begge gikk og satt oss på den kalde benken midt i parken.
Jeg tok pusten dypt, jeg var på gråten, men likevel så smilte jeg til henne.
Det var nå eller aldri.
"Du fortjener det etter alt jeg har gjort mot deg."
Jeg klemte handa henne tilbake.
"Tja, historien er egentlig enkelt. Faren min er syk, i hodet, som i la oss skade min egen sønn syk." Jeg ler, men latteren var mørk og ikke likt meg idet hele tatt.
"Han var gal, alt han vil var å skade meg. Moren visste ikke om det engang, hun var så blind av kjærlighet." Jeg tok en lite pause og så rett inni øynene hennes.
"Det var derfor jeg var redd. Hva om jeg blir akkurat som faren min? Hva om jeg... skader deg?" Stemmen min brast, jeg flyttet meg nærmere henne og hun lo hodet på det kalde skuldra mi.
"Og en dag, fant onkelen min ut av hva faren min har drevet med. Og tja, faren min havnet i fengsel, men det er ikke hele historien." Jeg tørket vekk en tåre som var på kinnet med håndleddet mitt.
"Moren ble helt sprø, hun klarte ikke seg uten han. Hun elsket han så høyt." Jeg tok en lang pause, og prøver å roe ned pusten min.
"Hun tok livet sitt, rett foran meg. Hun skrek at det var min feil. Hun sa at jeg var en feil, en knust gutt." Jeg prøvde å tørke vekk tårene som bare rant ned som faen.
"Det er din feil." Hun pekte på meg, den 12 år gamle meg, som var frosset av skrekk.
"Se på deg. Du er knust! Ingen kommer noen gang til å elske deg." Stemmen hennes var spydig, og skremmende. Hun er ikke moren min.
"Jeg håper du rotne i helvete, Cole Ryder Allen."
Hun sa det ekte navnet mitt, og dyttet meg hardt bakover. Hodet mitt traff bordet og jeg begynte å lukte blod.
Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg bare lo der på gulvet mens moren min løftet pistolen med skjelvende hender mot hodet sitt.
Jeg begynte å gråte, og prøvde å reise meg opp for å stoppe henne.
"Nei, mamma. Vær så snill." Fikk jeg frem, og gråt enda mer da hun glodde stygt på meg.
"Du er knust, Cole." Var det siste hun sa før jeg hørte et stort smell og hun falt sammen på gulvet.
"Ryder!" Stemmen til Evelynn dro meg tilbake til virkeligheten, jeg så på henne igjen.
"Ryder..." Stemmen hennes brast, hun tørket vekk tårene mine med tomlene sine og prøvde seg på et smil.
"Det er ikke din feil." Hvisket hun og omfavnet meg i de små armene sine. Jeg klemte hennes raskt tilbake.
"J-Jeg er en feil, jeg er en knust gutt." Hvisket jeg og gråt enda mer. Jeg kunne føle at grepet rundt meg strammet.
"Ryder, du er ikke en feil. Aldri si det igjen, og du er kanskje knust, men det er jeg også." Begynte hun og dro fingrene hennes gjennom håret mitt.
"Jeg såret deg." Pekte jeg ut, det var sant. Jeg var full, og gikk for å kline med bestevenninna hennes. Hvem er verdens største idiot? Cole Ryder Allen, det kommer til føles rart hvis noen kaller meg Cole igjen, selvom det var det ekte navnet mitt.
"J-Jeg vil gi deg en sjanse til." Sier hun usikker, jeg så forvirret på henne.
"Hvorfor? Jeg... Jeg fortjener ikke en som deg, du er altfor god for meg." Sier jeg og prøver å akseptere sannheten. Jeg fortjener ikke noen.
"Ikke si det," hvisket hun og tok på kinnet mitt. "Jeg vet at det høres rart ut, men jeg vil fikse deg." Begynte hun, trekker seg litt vekk fra meg og så meg inni øynene.
"Jeg vil fikse deg og lime sammen alle de knuste bitene som er igjen av deg."
Det var litt av en pickup line.
"Vil du la meg gjøre det?"
Jeg ventet ikke et sekund med å nikke og smile som en idiot.
Også ble vi begge stille, vi ble sittende og stirre på hverandre. Jeg stirret med et uhell på leppene hennes, de rosa leppene som jeg hadde veldig lyst til å kysse. Hun stirret også på leppene mine.
Jeg visste ikke om det var øyeblikket eller noe anna, men vi begge lente oss mot hverandre.
De myke hennes møtes mine, og det føltes nesten ut som hun var eneste som betyr noe for meg. Jeg hadde lest at det føler ut som gnist når du kysser en som betyr mye for deg.
Jeg hadde alltid trodd at det var bare en dum myte, men det var faktisk sant. Det føltes ut som gnist da vi kysset, det var noe jeg aldri hadde følt før med noen andre.
Leppene hennes bevegde seg i takt med mine, armene hennes var rundt nakken min nå. Jeg dro henne nærmere meg og holdt henne hardt.
Etter hvert trakk vi oss fra hverandre og smilte som idioter.
"Jeg lar deg ikke gå, Evelynn, ikke igjen." Hvisket jeg og klemte henne hardere.
"Jeg lar deg heller ikke gå Ryder." Hvisket hun tilbake, jeg trakk meg litt fra henne og kysset henne på panna.
Også ble vi værende sånn i flere timer. Klemte hverandre og hvisker ting vi aldri hadde sagt til noen før. Og kanskje kysset vi mer etter det.
Det var akkurat sånn jeg ville at det perfekte øyeblikket skulle være.
________________________
Sorry hvis det blir en dårlig kapittel, jeg er ikke akkurat god på sånn kjærlighet scener.
Å ja, hvem sin bok vil dere gjerne ha først?
Colin's bok (Broken Smile)
Hunter's bok (Broken Hope)
Ivan's bok (Broken Trust)
KAMU SEDANG MEMBACA
Broken Dreams
Romansa"Jeg trodde at du ikke brydde deg om meg?" Han ristet svakt på hodet, jeg på han som om han var et monster. Jeg budde har sett det komme. Jeg kommer aldri til å ha en som elsker meg tilbake. Han smilte trist før han kom mot meg og omfavner meg i ar...
