Dendre fanfiction 2

Kapittel 16

Jeg gjorde som legen min sa jeg skulle gjøre, så nå er jeg på sykehuset. Jeg har fått mitt eget rom, heldigvis. Det har blitt tatt mange blodprøver av meg og nå ligger jeg bare i sykesengen og venter på resultatene. Jeg har til og med fått en sånn sykehus "kjole" som jeg må gå med mens jeg ligger her, men jeg har heldigvis ingen nåler eller rør i meg. Men det blir kanskje verre Etterhvert om de finner ut at noe er gale med meg. 

YouTube videoen jeg ser på nå, slutter akkurat da en sykepleier kommer inn og ser på meg.

"God dag Sondre. Hvordan føler du deg?" Spør hun meg og fortsetter å se på meg.

"Det går bra med meg, tror jeg. Hva med deg ...." jeg prøver å finne navne skiltet hennes som skal henge på genseren.

"Anniken." Sier jeg. Sykepleieren, Anniken, ser rart på meg. Det er vell kanskje litt teit å spørre hvordan det går med en sykepleier? Jeg vet ikke jeg. Plutselig blir jeg litt flau, men jeg snur meg ikke. Jeg ser fortsatt på henne og venter på et svar.

"Det går fint med meg også." Sier hun og går nærmere meg. Hun sitter seg på sengekanten min nede ved beina mine. Hun tar fram en kulepenn og gjør seg klar til å notere ned noe hun har med på et ark.

"Har du kjæreste? Vet hun at du er her?" Spør hun. Først blir jeg sjokkert, men jeg nikker.

"Nei, jeg har ikke kjæreste."

"Foreldrene dine da? Vet de at du er her?" Spør hun igjen etter hun har notert ned.

"Nei. Jeg har ikke så god kontakt med dem." Lyver jeg. Jeg har kjempe god kontakt med dem, men jeg vil ikke at de skal bekymre seg over meg.

"Vennene dine da?"

"Nope." Svarer jeg.

Hun ser oppgitt på meg.

"Du må si ifra til noen. Det er vell noen som vet at du er her?" Spør hun meg. Jeg tenker meg om. Det er vell ingen som vet om at jeg er her, bortsett fra legen min. Og kanskje Emma, når jeg tenker meg om.

"Legen min, ja." Svarer jeg, og jeg nevner ikke Emma. Aldri i livet om jeg vil at hun skal besøke meg nå. Eller noensinne.

"Du vet at du er nødt til å informere noen, ikke sant?" Sier sykepleieren, Anniken, og ser fortsatt på meg. Jeg ser oppgitt på henne en stund.

"Jeg har ikke kjæreste, og jeg har ingen gode kompiser som hadde kommet på besøk uansett. Hvem skal jeg si ifra til?" Sier jeg, halvveis irritert og halvveis med vanlig stemme.

"Jeg er sikker på at du har venner. Hva med Dennis? Preben? Ruben?" Sier hun og ser på meg. Jeg tror hun angrer rett etterpå. Jeg blir overrasket. Hvordan vet hun hvem gutta er? Det er veldig få på min alder som følger med på Prebz og Dennis.

Jeg svarer ikke henne, men legger meg bare ned på sengen og slapper av. Jeg lukker øynene mine og later som om jeg skal sove, men hun beveger seg ikke. Jeg gir tilslutt opp med det, og jeg ser på henne igjen.

"Jeg skjønner at du vet hvem de er, men jeg bryr meg ikke. Jeg snakker ikke så mye med dem." Sier jeg til henne irritert. Hun løfter det ene øyebrynet hennes.

"Send Dennis en melding." Sier hun.

"Nei." Sier jeg bestemt. Jeg har ikke lyst til at han skal dra hit for å bekymre seg for meg.

Plutselig kommer det en lege inn til oss, og Anniken reiser seg fort. Det virker som om hun er litt flau, men jeg velger å ikke tenke så mye over det. Jeg vil bare vite hva legen skal si til meg.

"Har du kontaktet noen?" Spør han meg når han har stoppet opp et lite stykke unna meg. Jeg himler på øynene, og sier nei.

"Du bør kanskje gjøre det. Du må ha noen tilstede som kan være her med deg." Sier legen til meg, og da forstår jeg at dette kanskje er alvorlig.

"Hvor alvorlig syk er jeg?" Spør jeg. Jeg kjenner at pulsen min øker enormt og at jeg begynner å svette.

"Vi vet ikke helt enda, men vi vet at du må være på sykehus en stund til. Ring kjæresten din, eller noen andre du stoler på." Sier legen min og venter på at jeg skal ta opp mobilen min.

Jeg finner mobilen min raskt, og åpner appen med alle kontaktene mine. Hvem skal jeg egentlig ringe? Jeg ringer Ruben, selv om han bor i Hokksund.

"Hei Sondre! Hva skjer?"Sier Ruben med sin glade stemme. Herregud, hvorfor ringte jeg han? Når jeg tenker meg om så hadde det ikke akkurat hjulpet å ringe Preben.

"Du Ruben, jeg er på sykehuset. Kan du komme?" Svarer jeg han med en gang, uten å engang si hei til han. Det blir stille i den andre enden, men han svarer Etterhvert.

"Ok. Jeg tar med meg Preben. Han er hos meg nå. Vi kommer med det raskeste toget nå straks. Bare forklar situasjonen når vi kommer fram." Sier Ruben.

"Ok, takk Ruben. Snakkes."

Jeg legger på, og ser på legen min. Jeg gir han et "er-du-fornøyd-nå" blikk og legger meg ned i sengen igjen. Legen går ut av rommet men Anniken nøler litt før hun går ut. Etterhvert går hun ut, og lukker døren bak seg. Snart kommer Ruben og Preben, og forhåpentligvis har de ikke sagt noe til Dennis. Jeg vil ikke at Dennis skal bli innblandet i dette.

Jeg sovner en stund før jeg hører at Preben og Ruben kommer inn døren. Jeg åpner øynene mine og ser at de er bekymra for meg, men jeg Leiter rundt i rommet. Heldigvis er ikke Dennis her.

"Hei gutta." Sier jeg rolig og gnir søvnen ut av øynene mine. Jeg reiser meg opp slik at jeg sitter i sengen, og jeg lager plass til at Preben og Ruben kan sitte seg ned ved siden av meg.

"Hva faen skjer med deg Sondre? Hvorfor har du ikke ringt tidligere? Hvor lenge har du vært her?" Preben og Ruben sine spørsmål surrer rundt i hodet mitt.

"Jeg kom hit idag, slapp av. Jeg skal forklare hele greien for dere." Sier jeg, og ja, jeg forklarer hele historien for dem. De blir mer og mer sjokkert for hvert ord som kommer ut av munnen min.

"Så nå venter jeg bare på resultater fra legene." Avslutter jeg og ser på dem. De er stille en stund.

"Vet Dennis om det her?" Spør Preben. Jeg sukker og nikker.

"Nei, og har ikke tenkt til å si det til han enda." Jeg prøver å høre seriøs ut når jeg sier det.

"Han må få vite det! Han er jo fortsatt en stor del av livet ditt." Sier Ruben, og før vi vet ordet av det så kommer Dennis inn i rommet.

"Har dere sagt det til han?" Halvveis roper jeg til Ruben og Preben som om Dennis ikke kunne hørt det. Begge to nikker.

"Nei, de har ikke fortalt meg noe. Derimot, så var det Emma som fortalte det til meg." Sier Dennis.