Jegerne

1

Da Julie ble overfalt, var hun på vei hjem fra togstasjonen. Det var mørkt. Det var i slutten av september, og klokka var ti over elleve. Toget hadde vært tjue minutter forsinket, og den siste bussen var gått. Hun vurderte å ringe å hjem, men moren ville nok ikke hente henne. Batteriet på Opelen var dårlig, og hvis det var kaldt, startet den aldri uten startkabler. Hun kunne ikke tenke seg at moren ville spørre naboen om boost sent en søndag kveld. Dessuten var det bare to kilometer å gå. Julie dro jakka tettere sammen. Hun hadde vært på helgebesøk hos faren og samboeren hans. 

Det føltes ikke som hjemme hos faren mer, hadde ikke gjort det på lenge. Problemet var at det ikke kjentes som hjemme i byen heller. Det passet Julies dystre humør aldeles utmerket å ta snarveien over kirkegården. Vinden fikk løvet til å rasle i kastanjetrærne. En katt mjauet til venstre for henne, og hun smilte til den. - Hei, pus, sa hun og stoppet. Katten var grå og tykk, og begynte å male alt mens den nærmet seg. Hun klødde den mellom ørene, og malingen ble mer høylytt. Hun skulle gjerne tatt den med hjem, men det var ikke lov med kjæledyr i blokka. 

Dessuten hadde den sikkert en eier allerede. Hun hutret i den kalde vinden og forsatte alene. Men raske skritt gikk hun på mørke steinheller. Vissent, stivt gress stakk opp mellom dem som piggete puter. Det lyste gult av gatelysene lenger fremme. Kriken bortenfor var flombelyst for å hindre satanister i å sette fyr på det gamle treverket, men her mellom gravene var det stille og mørkt. Store trær ruvet i mørket og ga litt ly for vinden. Julie likte stillheten. Hun stakk hendene i lommen og  angret på at hun ikke hadde kjøpt en pølse på Narvesen.

Da knakk det i en kvist et sted i nærheten. Så hendte alt på en gang. En sikkelse sprang ut fra skyggene. En grov hånd grep henne bakfra over munnen, så ble hun røsket ut av balanse og datt med overfallsmannen over seg. Hun traff bakken så hardt at det lynte i den venstre skulderen. Før hun fikk pusten igjen, kjente hun ham famle med bukselinningen. Hun prøvde å dytte ham vekk, men fikk et knyttneveslag mot siden av ansikte så det nesten svartnet.

- Kom igjen! hvisket han med fuktig pust like mot ansikte hennes, så nær at alt hun kunne se var det hvite i øynene. - Jeg liker det når du slåss. Julie verd seg i sinne. Et dyrisk raseri bygde seg opp, og hun kjente krefter våkne inni seg. Det lynte ut i armen, det strålte nedover ryggraden, prikket i huden, og alle sanser ble skjerpet. Hun vred på skulderen, og forvandlingen skjedde. Fingrene krummet seg og ble sylskarpe klør. Armer og bein ble muskuløse og dekket av kullsvart pels, og munnen fikk fryktelige tenner i et brølende gap. Et eneste kort sekund tok det, så var hun en kraftfull panter, dødelig og vill, med muskler nok til å bære en antilope opp i et tre. Hun feide mannen av seg med en tung pote. Øynene hans lyste av redsel. Han løftet armene til forsvar idet hun måkte til ham med poten så han deiset bortetter og traff en av gravstøttene. Stivt ventet hun. Den lange, svarte halen pisket. Han lå så urørlig at hun ble redd for at hun hadde drept han. Hun gikk sakte mot ham, men stanset da han stønnet høylytt. Så rullet han seg rundt og fikk øye på henne.

Han hadde nok ikke ventet seg at jenta han overfalt, var en hamskifter. Langsomt bredte en våt flekk seg foran på buksa hans. Julie kjente værhårene rundt snuta dirre idet hun flekke tenner og tok et truende skritt nærmere, og mannens øyne videt seg ut mens han gapte uten å få ut et ord. Så snublet han seg på beina og flyktet hikstende mot bilveien og lysene fra Rema 1000. Julie sto noen øyeblikk og så etter ham. Så sprang  hun på myke poter gjennom resten av kirkeporten. Ved porten på den andre siden stanset hun. En bil kom kjørende, og hun trakk seg litt tilbake så hun var helt gjemt av skyggene. Hun kunne ikke la noen se henne. Hun hadde aldri latt noen se henne før i natt, og hun kjente et snev av bekymring for hva hun skulle gjøre om overfallsmannen røpte hemmeligheten. Men hun håpte han var skremt nok til og holde kjeft. Han burde holde kjeft, for det var han som var forbryteren. Hun hadde bare forsvart seg. Julie vred på skuldrene for å forvandle seg til bake til menneske. Pelsen ble borte, ansikte mykt, labbene ble til hender, og føtter og halen forsvant. En litt kald og matt følelse kom over henne mens dyrets sanser og krefter ble borte.

Hun var seg selv igjen, og nå krysset hun veien. Hun kikket seg over skulderen og lurte på hva hun skulle gjøre vis mannen prøvde seg på nytt. Hun hatet byen og alle feige overfallsmenn. Alt hun ville, var å få være i fred. Nei, det var ikke sant. Julie småsprang nedover fortauet for å komme seg hjem så fort som mulig. Hun ville mer enn å være i fred. Hun ville bruke livet sitt til å utgjøre en forskjell, men hun viste ikke hvordan.