Jegerne

4

Sola skinte blekt over hustakene. Lufta var skarp, og det var dugg på gresset i skyggene. Klokka var bare seks om morgenen, og Julie gikk langs sykkelstien og lette etter steiner i veikanten. Hun plukket passe store, runde steiner til hun hadde funnet femten stykker. Hun trengte ikke fullt så mange, men det var sikkert greit å ha noen i reserve. Med lommene fulle gikk hun ned mot den skitne, sumpete skogstripa mellom motorveien og boligblokkene. En liten stund etter satt hun på en råten stubbe med en knyttneve stor stein i den ene hånda og en svart sprittusj i den andre. Det første symbolet hun tegnet, var en katt. Det var en klønete tegning og liknet ikke mye. Julie stirret lenge på den. Det var Henrik som hadde lært henne om seinsirkler. Hvordan man kan lage en portal til en annen verden ved hjelp av steiner med symboler på. Symbolene var viktige, det var de som var koden til hver enkel verden, så det gjaldt å velge de riktige tegnene. Saken var den at Julie bare viste at hun ville reise til et annet sted. Til en ny verden hvor hun aldri har vært før. Hun har ingen anelse om hva slags symboler som vil fungere, og ingen anelse om hva slags verden det skulle være.

De fleste symbolene hun hadde sett Henrik og Emma brukte var naturlige ting som beskrev verdenene, eller symboler på ting som beskrev ting som styrte den. Nølende tegnet hun derfor et tårn, for det var et vanlig tegn og betydde sikkert at det var menneskelignende skapninger der. På den tredje  steinen tegnet hun raskt et tre, og på den fjerde en blomst. Så slo hun seg helt løs, for hvis hun kunne tegne hva hun ville, var det bare å la fantasien bestemme. Fort tegnet hun en flaggermus på en ny stein og flammer på den neste, og så begynte hun på en sirkel som kunne være en sol eller måne, men tusjen glapp og det ble en krøll. Hun fikk en underlig følelse da hun stirret på krøllen, det var som den betydde noe, men ikke var helt ferdig ennå. Nølende lot hun tusjen forme en buet strek tvers over krøllen også en prikk over.  Det følets  så strekt og magisk at det kribler i nakken. Hun måtte være på rett spor! Ivrig tegnet hun ulike ting på resten av steinene og la dem i en sirkel. Inne i sirkelen la hun to steiner, og mellom dem ville portalen åpne seg ... dersom hun hadde gjort alt riktig. Men da sirkelen var ferdig, var den helt død. Julie kunne kjenne det alt før hun forsøkte å vekke den. Det var tydeligvis ikke alle koder som åpnet en port. Hun satte seg nedpå stubben igjen, fryktelig skuffet. Hun stirret lenge på alle steinene i sirkelen, så flyttet hun noen av dem litt rundt. Men den underlige følelsen var borte av å kommunisere med noen kom ikke tilbake. Sirkelen var død. Motvillig kastet hun bort en av steinene og grep en ny som hun tegnet en spiral på. Hun viste ikke hvorfor hun tegnet en spiral, men det føltes riktig, og da hun la den ned, kjentes det som den passet inn. Det så riktig ut, selv  om hun ikke kunne forklare hvorfor.

Enda en stund måtte hun flytte steinene rundt. Det var som å legge et puslespill, og hun arrangerte steinene på nye måter mens den rare følelsen prikket i nakken og hvisket om det hun gjorde riktig eller galt, som om hun kommuniserte med verdensrommet. Og da hun omsider hadde fått alle steinene på rett plass, visste hun instinktivt at portalen ville virke. Nervøs og spent beveget hun seg rundt sirkelen mens hun mumlet ordene som skulle åpne den. Snart skimret det svakt i steinene, og Julie prøvde å føle hva slags strømninger som møtte henne.  Da ingenting hendte og hun ikke greide å holde pusten lenger, gikk hun helt inntil sirkelen og sto foran de to steinene som markerte portalen. Hun stakk en arm frem mens hun prøvede å ikke tenke på hva hun skulle gjøre hvis noen plutselig grep hånda hennes fra den andre siden og trakk henne igjennom. Hun rygget tilbake, stirret på portalen og undret på om hun var i ferd med å gjøre sitt livs største tabbe. Nei, nei det var ingen tabbe, det var hun sikker på. Men dette var for stort til ikke å dele med noen. Sakte fisket hun mobilen ut av lomma, tok et bilde og sendte til Henrik. Han ringte tilbake i neste sekund, noe som overrasket henne, for det var søndag og Henrik likte å sove lenge, og klokka var ikke engang sju om morgen. Hun smilte og løftet mobilen til øret. "Tidlig oppe i dag?"begynte hun. "Ikke gjør det", ropte han så høyt at det gjorde vondt i trommehinna. " Ro deg ned", ropte hun tilbake. "Hør, Julie, jeg vet du har personlige problemer, men kan du ikke bare gå til en psykolog eller noe sånt?"                                          "Jeg har aldeles ikke personlige problemer." svarte hun.

"Hva kaller du det da? Hør, hvor er du? Jeg kommer nå, så kan vi snakke om det. Ikke gjør noe dumt!" sa Henrik. "Du kan komme og bli med. Det hadde vært kult", sa hun. " Hah", kom det hardt, og hun forsto fra de andre lydene at han kledde på seg eller noe sånt, for det raslet og dunket og smalt i skuffer og skapdører. " Hvor er du?" gjentok han. "Mellom sykkelstien og motorveien. Der hvor vi så elgen den gangen". " Vet hvor det er. Ikke gjør noe dumt før jeg kommer." Han la på, og Julie satte seg ned og kikket på portalen sin. På en måte var hun glad for at Henrik kom, men hun var ikke helt sikker på om hun ville klare å overtale han til å bli med. Henrik var fryktelig sta. Det ble vel bare en ny krangel, som vanlig. Kanskje hun skulle prøve portalen før han kom, bare for å se hvor den førte hen? En portal som var riktig lagd, åpnet en tidstunnel mellom verdenene. Hvis hun var forsiktig, kunne hun dra ditt og snoke en stund, for så å komme tilbake gjennom den samme tidstunnelen, og for folk på jorda ville det være som om hun aldri har vært borte. Og siden Henrik ville være mye lettere å overtale hvis hun kunne garantere at de kom til en levde verden og ikke til en vulkansk ildmørje, eller et krigsområde, var det grunnen det eneste fornuftige å prøve. En annen ting som var fornuftig, var å gå gjennom portalen i panterskikkelse. Hun var for sårbar som menneske, hun trengte styrken og de skarpe sansene til panteren. Julie stålsatte seg for forvandlingen. Det var alltid et lite sjokk når kroppen forandret seg og alle sansene ble tusen ganger sterkere. 

Hun trakk pusten og vred på skuldrene mens forvandlingen skjedde. Så var hun i dyreskikkelse. På fire poter sto hun og været mot portalen. Følehårene på hver side av snuta vibrerte i lufta. Haletippen rykket nervøs. Julie  flyttet en tung pote forover, også sprang hun inn portalen i et eneste kraftfullt byks.