Jegerne

5

Lufta langs den forblåste vestkysten av Osirhalvøya skalv svakt. For menneskene ute på åkrene føltes det bare som et vindpust . Siden det stadig blåste fra havet, og det var umulig å kjenne forskjellen mellom vinddragene derfra og den magiske vibrasjonen i lufta, lot de seg ikke merke med noe, men forsatte å skjære kornet, som sto gyllent og tett og ventet på sigden. Bak murene i landsbyen Markvik kunne ikke skjelvingen kjennes som et vindpust engang. Der sto lufta stille og stanken av grise- og hønsemøkk, av skitt og råtne  rester i rennesteinen og matlukta fra hus og torvet. I Marvik brog traff vibrasjonen de bulkete vindus glassene i riddersalen, den fikk stråtaket på dueslaget og stallen til å rasle aldri så lite før alt var som før. En hund som la i skyggen under stalltaket, løftet hodet og snuste ut i lufta før den la seg til ro igjen. Men øverst i tårnet, hvor det var et glassløst vindu med krystaller hengende fra tynne snorer, lød en sprø klang. På benken innenfor spratt vakten opp og glodde på krystallene. De skimret i alle regnbuens farger der sola traff dem, men de hang ikke slik for å være dekorative. Krystallene var gitt til ridder Gustav som et varslingssystem. De rørte seg seg aldri når vinden blåste, uansett hvor fælt det stormet fra havet. Men de rørte seg når noe kom gjennom atmosfæren fra verdensrommet. Vakten var en pinglete gutt i trettenårsalderen. Han hadde bare vært vakt i 2 uker og hadde tilbrakt de to ukene med å være redd for at han ikke skulle få høre krystallene, hvis de virkelig lød så tynt og sprøtt som folk sa. Men nå var han ikke i tvil. Han glodde på krystallene  og hørte den bløte, illevarslende lyden. Så sprang han bort til det andre vinduet og røsket hardt i repet som han derfra. En diger bronseklokke satte seg i bevegelse og begynte å kime så alle i landsbyen og borgen kunne høre det. 

----

Nede i rider salen våknet Gustav av Markvik fra middagsluren og sto opp så brått at skinnfellen han hadde under seg, skled ned på gulvet. " Alarmen går!" utbrøt han. Hustruen hans, Bruna, så opp fra broderiet sitt. "Og Hvorfor overraskes det deg?" sa hun skarpt og stakk nåla hardt gjennom stoffet. "Så lenge vi sitter her og råtner på denne gudsforlatte utposten, kan du knapt vente annet. Vi skulle tatt imot min  brors tilbud og flytte tilbake til sivilisasjonen, men hørte du på meg? Nei... du tar vel ikke til vette før demonene tar en eller begge sønnene dine!"

----

Ute i eplehagen hadde ridderens eldste sønn, Harvart, fått kjøkkenpiken for seg selv bak syrebuskene. Han løftet hodet og lyttet. " En ny demon", slo han fast. Han trakk kjøkkenpiken nærmere og så henne dypt i øynene. "Da må jeg ut og slåss igjen". Kjøkkenpiken vred seg løs og fikk det travelt med å rette på klærne. "Jeg må tilbake", sa hun. Harvart holdt henne igjen. "Gi meg et kyss! Husk at jeg må ut og våge livet".

----

På treningsfeltet utenfor murene red sytten år gamle Figaro i galopp mot quintaien, med lansen siktet inn mot den brede enden av planken øverst på stolpen; han skulle treffe den så hardt at den kom til og snurre rundt ti ganger, minst. Men i det samme hørte han alarmsignalet fra vakttårnet. Han kastet straks lansen og styrtet hesten opp baken mot vindbroren og borgporten så gresstuster og småstein fløy.

----

I riddersalen kom vaktene løpene inn. " Det er alarmen herr ridder", ropte Gregor, en lut mann i førtiårene. "Jeg kan høre det", sa ridder Gustav. Han var en tung maget mann som ikke red lenger fordi hofta verket for mye. "Det har kommet en ny demon!" sa den andre vakten. Han var yngre og høyre, men med så skjeve tenner at det var vanskelig og legge merke til noe annet ved utsende hans. I det samme kom begge ridderens sønner stormende inn. Figaro sprang i rideklærne sine så sporene klirret. Harvart, som var 4 år eldre, var iført en fotsid, elegant fløyelsskjortel. " Jeg er klar til å ri til Fornes", ropte Harvart. " Det er du ikke, protesterte Figaro. " Jeg er klar. Brunen er allerede salt opp. Jeg kan være ute av borgporten på et øyeblikk!" sa Figaro. " Vel, min hest kan også være klar om et øyeblikk, sa Harvart. " Og jeg rir raskere enn deg" Ridder Gustav ga Harvart et kritisk blikk. "Hvorfor er du kledd som du venter prinsebesøk? De klærne egner seg ikke til hest" sa ridderen. " Nei, men jeg strevde med poesi far. Jeg komponerte en ny sonette, og jeg måtte kle meg så inspirasjonen kunne komme. Ridderen himlet med øyne og ristet på hodet.  " Figaro. Du rir til Fornes i dag. Harvart, du må ut på åkeren og vasle folket. Få av deg de jåleklærne og kom deg til hest. Du må ri til standen og vasle alle der, fra fiskehavna, i nord til losen i sør. Du må vasle kullbrennerne i skogen, gjeterne på engene og mølleren ved elva.

-----

Kort etter lød tunge hover i galopp ned fra borgen. Folket på Markvik visste ikke hvor lang tid de hadde på seg før demonen kom i land. De visste den kom fra et sted ute i havgapet. Det skulle være en øy der, ble det sagt, og det var alvene som hadde sørget for at demonene som hjemsøkte landet, ble ledet dit og ikke kunne materialisere seg hvor som helst midt i folket og fe. De gjorde mindre skade når de måtte lande langt ute på havet, og mange klarte aldri å nå fastlandet. Men de som kom, var brutale. Folk ble revet i hjel på åpen landevei, husdyr skremt til døde. Da Harvart red ut av borgen for å varsle folket langs kysten, var Figaro på vei nordøstover. Han hadde varslet folket i landsbyene Slettmyr og Rønsvoll, og nå klinget alarmklokkene fra ulike tårn bak ham mens Brunen galopperte videre på sine skjeggete hover. Veien var tørr og lett å ri der den snodde seg gjennom beitemarker og mellomskogholt.

Han møtte lite folk, men de han møtte, fikk vite om faren som var på vei, og alle som en fortet seg hjem for å bolte døra og sette lemmer for vinduene. I Småvik måtte han bytte hest; Brunen var utslitt. Det bar videre nordover forbi nye landsbyer og beitemarker, og overalt hvor han red, fulgte lyden av alarmklokker etter. Til slutt kom han fram til Fornes, hvor det sto et eldgammelt, grått steintår. Han staset den svette hesten og sprang av ryggen dens og løp opp trapene. Klokka som hang der, var større og tyngere enn de andre, og da han fikk lyd i den, ringte den så han trodde trommehinnene skulle briste.  Tre ganger slo  klokkehammeren, men ekkoet gjallet lenge etterpå. Figaro gikk bort til vinduet mot nord og kikket ut. Langt der borte lå den vestre delen av Helhafskogen. Den var den største av skogene i landsdele, og den lå som et mørk belte og skilte Markviktraktene fra Kulandro og Isternes og de andre store byene lengre nord. Mot vest var det bare et par mil til havet, mot øst stakte skogen seg med trekledde åser og daler. Dyfrindal, hvor alvene holdt til, var et aller annet sted der inne. Halve dagen hadde gått siden han red ut fra Markvik borg. Figaro kunne se folk for seg der de kom hastende med småbarn og griseunger på handelkjerrene sine, med flokker av rautende kuer og brekende  sauer.

Alle måtte innenfor murene så fort så mulig, selv om det ikke var sikkert at demonen nådde standa. På en måte var det nesten verre for folk hvis den ikke kom, for de kunne ikke vite sikkert at den hadde druknet ute i bølgene; Kanskje lå den på lur et sted og ventet på ofrene sine. Da måtte alvene gå gjennom skogsholt etter skogsholt for å prøve å finne den og drive den ut, og de modigste mennene ville følge med, væpnet med økser og spyd, sverd og bue. Alvene selv bar kun langbue, men de kunne drepe en demon en eneste velrettet pil. Figaro hadde selv vært vite til der ved minst et halvt dusin anledninger. Rastløs sto han i tårnet og speidet mot skogen. Det kriblet i ham etter å ri videre og møte alvene, med det var ikke mulig å vite hvor de kom fra.