Jegerne

3

Døra til kjellerstua smalt plustselig opp, og Martin, Henriks bror, kom brasende inn. Han så skuffet ut da han så at Henrik og Julie satt i hvert sitt hjørne i skinnsofaen. - Sorry, må bare hente noe, sa han og slentret mot haugen med ledninger og spillkontroller på gulvet foran 32-tommeren. Med et sideblikk på de to i sofaen føyde han til: - Krangla eller noe? Trodde dere ville være i full sving nå. - Det var vel derfor du ikke banket på døra, sa Henrik og ga broren et irritert blikk. Julie slo armene rundt knærne og angret på at hun hadde kommet. De var ikke kjærester. De hadde kyssa en gang, og det hadde vært så pinlig at de ikke hadde sett hverandre på en måned etterpå. Når hun hadde tatt kontakt var det fordi Henrik var den eneste som kjente hemmeligheten hennes, og hun trengte noen å snakke med, noen som forsto. Problemet var bare at Henrik ikke forsto. Hun trommet med fingrene på sofaryggen mens Henriks bror forsvant og lukket døra etter seg. - Det er ingen vits, sa hun. - Jeg kan like godt dra hjem igjen.

Henrik trakk pusten dypt.- Selvfølgelig. Du gjør som du vil. Han stirret demonstrativt opp i taket. Julie skar tenner. - Feilen med deg er at du ikke kan setter deg inn i hvordan andre mennesker har det. - Jeg er ikke noen tankeleser heller, sa han. - Hva er det egentlig i veien med deg? Hvorfor kom du i det hele tatt?        -Det var i hvert fall ikke for å gjenta det som skjedde forrige gang, slo hun fast. Han ble litt rød, noe som gjorde henne enda enda mer irritert, for nå mistenkte hun at han egentlig hadde trodd at hun kom fordi hun var interessert i ham.

Det var en kveld de hadde vært på kino det hendte. På vei ut etter filmen gikk andre par hånd i hånd eller mer eller mindre omslynget. - Jeg misunner dem, hadde Julie sagt. Hun hadde ikke engang vært klar over at hun tenkte høyt, før Henrik spurte: - Hvem da?  - De, sa Julie og veide med armen i en bevegelse som inkluderte alle kjærestepar rundt dem. Det var en hel drøss av dem, nesten ikke mulig og komme seg frem. -Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjæreste.                       - Å, sa Henrik lavt. - Ja jeg vet hva du mener. Julie trakk på skulderen. - Ville vært fin å ha en som forsto meg, og som likte meg slik jeg er. Hele pakka... De var kommet til dørene og ble klemt mot hverandre i trengselen. Det var da Henrik la armen prøvende om skulderen hennes. Julie stivnet litt til, det kjentes unaturlig og rart, men hun var ekstra deppa den kvelden. Selvfølgelig hadde hun vurdert Henrik som potensiell kjæreste. Det var umulig å treffe ham regelmessig uten å få tanker om at de kanskje kunne være noe mer enn venner. Hun fikk ikke hjertebank eller noe sånt, men folk opplevde det vel forskjellig, det å være forelsket? En var vel ikke nødt til å få hjertebank? Forresten trodde hun ikke hun var av den typen som forelsket seg. Og Henrik var bedre en ingen.  Derfor lot hun ham ha armen om henne og anstrengte seg for å gå i takt mens de krysset parkeringsplassen. På busstoppet ble de stående i pinlig taushet en stund. Det var mørkt her, og det var i hvert fall bra. Det kjentes rart å ha Henrik så nær, og Julie visste ikke om hun skulle stå rett, lene seg mot ham eller hva. Da snudde han seg mot henne og så henne inn i øynene, og så lente han seg frem og fant leppene hennes med sine. Julie tenkte at ok, nå ser vi hvordan dette går... og hun lukker øynene for å kysse tilbake. Leppene hans var veldig våte, men det var ikke egentlig ekkelt, selv om han smakte lakris. Hun prøvde å kjenne etter om det tente henne. Da kom plutselig tunga hans langt inni munnen hennes. Lakrissmaken ble sterkere, og han jobbet så fælt med den tunga at det var som om han ville sjekke om hun hadde hull i tennene. - M-eh, mm-mm, protesterte hun og rygget. Henrik slapp henne og så spørrende ut. Julie var blitt fryktelig våt rundt munnen og tørket seg automatisk med håndbaken. - Ikke den tunga!datt det ut av henne. Henrik ble tydelig fornærmet. - Det er sånn en kysser, sa han. - Har du ikke gjort det før?   

 - Selvfølgelig, sa hun iltert. - Men ikke med så mye tunga. - Det er ikke nok kjemi mellom oss, sa Henrik stivt. - Jeg tenkte vi kunne prøve, siden du sa......sa det du da. Men det er ikke noe gnist akkurat.         - Jeg kan ikke fordra lakris, sa Julie og tok en tyggegummi. Den pinlige pausen varte til bussen kom. Den forsatte gjennom hele bussturen og mer enn en måned etterpå, helt til Julie ringte og inviterte seg selv.