2.Sorgen

Kapittel 1

Kapittel 1.

Den grusomme beskjeden.

Hodet mitt dunket. Det rundt meg var bare et eneste virvar av rødt og hvitt. Hvor var Legacy ? Hvor var min kjære hest i alt dette ? Hva var det som hadde skjedd ? Hvorfor var snøen rød ? Det eneste jeg hørte, var panisk vrinsking, skrik og biler. Jeg prøvde å røre meg, men en grufull smerte i brystet stanset meg. Jeg husker at det kjentes som at hodet skulle eksplodere. Så ble alt svart.

For å oppsummere. Jeg heter altså Alison. Mine bestevenninner er Hanna som har hesten Cobben, Molly som har hesten Moon, Sofia som har hesten Milky, Thea som har hesten Treasure og Ingrid som har hesten X. Min fiender er Angelica og Petrina. Rett før jeg red ut på Starshine Legacy, min elskede hest/ponni, fikk jeg den grusomme nyheten om at Petrina kjøpte min favoritt av rednings hestene. Dere skjønner, jeg, Thea, Molly, Hanna og Sofia reddet mange hester fra en forlatt stall. Der inne lå det hundrevis av døde hester. Bare noen få overlevde. Uansett, hun kjøpte min favoritt, hingsten Secretinõ. Da Nina snakket med meg, sa hun det var bedre enn å skyte ham fordi hun tapte så mye penger. Etter det salte jeg på Legacy i all hast og red ut. Da er vi her jeg er nå.

Jeg åpnet øynene. Det var helt hvitt rundt meg. Hvor var jeg ? Hvorfor var alt helt hvitt ? Og hvor var alle lydene ? Det blonde håret mitt lå på noe hvitt. Var jeg død eller noe ?! En kald hånd fikk meg til å hoppe til. Det var da jeg merket at jeg lå på syke huset. Jeg lå i en sykehus seng. Hvordan i all verden havnet jeg her ?

"Åh, Alison ! Takk og pris, du er OK !" Mammas stemme fikk meg til å bli urolig.

"Mamma ?" sa jeg og prøvde å reise meg opp. En sterk smerte i brystet og hodet fikk meg til å ynke meg.

"Nei nei nei vennen, du må ligge rolig ! Legen sier det er viktig !" som ved et trylleslag kom en mann i hvit frakk spaserende inn i rommet.

"Dere er familien Prayce ?" Sa legen. Han så ut som om han var i slutten av 40 årene. "Ja." Svarte mamma.

"Okei Alison. Hvordan føler du deg akkurat nå ?" spurte han.

"Som om jeg har blitt kjørt over av en varebil." Svarte jeg. Det var sant.

"Ja, følelsen er riktig... Jeg skal forklare deg hva som skjedde. Du kom ridene midt i veibanen. Så kom det en stor varebil. Du kan vell tenke deg resten. I hvertfall så har du fått en skikkelig hjernerystelse. Den går over om noen uker. Du har også brukket fire ribbein. Derfor kommer du til å ha vondt i brystet en stund." Sa han. Jeg kjente et sterkt sug i magen.

"Hvor er Legacy ?" spurte jeg. Mamma så på føttene sine.

"Vennen, det er noe jeg må.." lenger kom hun ikke, fordi Hanna, Molly, Thea, Sofia og Ingrid kom stormende inn i rommet.

"Har dere fått resultatene ?!" Nærmest skrek Hanna. Mamma fortalte dem alt. "Hvor lenge må jeg være her ?" spurte jeg legen. Redd for svaret. "Du skal ligge her til observasjon i tre dager med mindre du blir mye bedre. Hvis resultatene er mye bedre i morgen, kan du dra hjem. " Jeg sukket og sank sammen på sengen.

"Kom igjen, vi må ut å la henne hvile." Sa legen og mamma nikket enig. "Hade Ali !" sa Hanna og ga meg en klem. De andre gjorde det samme. Jeg lente meg tilbake og så etter de andre. Noe føltes galt. Noe var anderledes. Fullstendig. Mamma satt å snakket med de andre. Hanna satt å gråt mens de andre måpte av forskrekkelse. Så sa Molly noe og mamma ristet veldig på hodet. Så la Hanna hånden sin på mammas arm å sa noe. Dette var på utsiden av sykehus rommet mitt. Jeg så dem gjennom vinduet. Men jeg vil ikke ta sorgene på forskudd. Jeg ville bare hjem å hilse på min kjære, Starshine Legacy.

"Kan du ikke kjøre litt fortere mamma ?! Vær så snill ?! Jeg vil så gjerne se Legacy !" skrek jeg i bilen. Det var gått tre dager. De tre dagene på sykehuset var så kjedelige. Det var bare å ligge der. Jeg fikk ikke lov å røre på meg, jeg fikk servert mat på faste tider og det eneste å drikke var lunkent sykehus vann. Det hadde hvert kvalmt, men ingenting sammenliknet med maten jg fikk. Det var bare røre av kald grøt. Det var det eneste jeg fikk lov å spise ! Det positive var at jeg ikke måtte gå på skolen å møte Petrina. Hun hadde tydeligvis skrytt av at hun hadde fått den hvite premiehingsten Secretinõ. Til og med Hanna, som er så sky, hadde ropt "HOLD KJEFT JÆVLA KJERRING !" i gangen mens alle andre så på henne. Hun hadde tydeligvis blitt stirret på, for hun var visstnok rød i ansiktet og hun trakk seg stille sammen. Men Petrina hadde visst holdt kjeft. Jeg lo ved tanken. Jeg hadde gått glipp av litt også. Mamma så på meg med tårer i øynene.

"Vennen, jeg." Mer sa hun ikke. Tårene strømmet. Jeg forstod at noe var galt. Men jeg hadde litt fler ting i hodet. Vi parkerte utenfor og jeg stormet nermest ut av bilen i fart. Jeg løp inn i stallen. Ingenting var forandret. Først kom jeg inn i skolestallen. Til høyre var høyet og til venstre var første inngang til privatstallen. Rett fram var det en kort gang før det gikk til venstre. På hver side av den lange stallgangen var det heste og ponni bokser. Store bokser for hestene, litt mindre til ponniene og små til shettisene. Jeg gikk nedover stallgangen. Boksene var rødmalte. I enden av stallgangen var det en utgang for hester til ridebanen og ridehuset (høyre) og en dør som ledet inn til privatstallen (venstre). Jeg gikk inn i privatstallen. Den var hvitmalt og veldig lys. Kantene var malt lyseblå. Jeg gikk mot boksen til Legacy. Men det var noe rart. Boksen hadde et annet skilt. Jeg leste over det. 'Talita, dansk varmblodshoppe, født 2008, farge rød, eier Angelica Northwest.' Hadde de bytta bokser og hadde Angelica fått seg hest ? Nei, Cobben stod der han peide, de andre også, men det så ut som om Angelica hadde fått seg hest... Med ett kjente jeg en hånd på skulderen min. Det var Nina.

"Hvor er Legacy ?!" sa jeg. Litt for høyt, for Moon rørte urolig på seg.

"Ali, jeg ville helst ikke fortelle deg dette nå, men det er bedre at du får vite det nå enn senere... Du skjønner, sammenstøtet med bilen var veldig hardt og for en hest så er det farlig... Legacy... Han døde av sammenstøtet." Jeg stirret vantro på Nina. Hva var det hun sa for noe ?! Hadde Legacy dødd ?! Jeg kjente magen knytte seg og først nå merket jeg hvor vondt jeg hadde i brystet. Verden rundt meg ble uklar og jeg følte ikke bena mine.

"Hva... Hva mener du for noe ?! Er han virkelig ...?" Nina nikket. Kvalmen steg. Jeg snudde på hælen og løp ut av stallen. Ingenting kan fikse opp i dette. Absolutt ingenting. Jeg var ferdig. Jeg skulle aldri tilbake i den stallen igjen. Aldri opp på hesteryggen i hele mitt liv. Livet mitt var over.

---------------------------------------------

Første kapittel er da ferdig.

Håper du likte det !

Malinmusaa.