2.Sorgen

Kapittel 9

"Ok, la meg se om jeg skjønner. Du Erica er i slekt med Petrina som er deres værste fiende. Hun har beskyldt deg for å stjele, eller slippe fri føllene, og de drepte hesten din (det siste var til meg) for å få en vilje ellernoe sånt. Det gir ingen mening !" Sa Donavan. Det vag morgen. Dessverre hadde ikke Donavan med seg hverken tørt eller vått. Han hadde tre høyballer, det var alt. Vi måtte dele litt. Grusomt siden vi ikke hadde beregnet mat for en til. Mens Erica hadde snakket hadde jeg begynt å gråte. Hver gang noen nevnte navnet til hesten min, ble jeg følsom og begynte å gråte. Igjen føltes livet meningsløst. Heldigvis var Erica der for meg. Hun klemte meg og passet på at jeg hadde det bra. Jeg syntes synd på henne som var i slekt med onde (ja faktisk) Petrina og den gale faren hennes. De var ikke like i det hele tatt ! Det var som druer og sitroner. Søtt og surt. Som land og vann. Tørt og vått. Hvordan de i det hele tatt var i slekt, kunne jeg aldri ha gjettet. Ericas hjerte var så varmt og Petrina sitt så kaldt. "Vi får ri videre, føllene må finnes, døde eller levende. Jeg håper bare det ikke er for sent. Og du Ali, akkurat nå må du slippe tak i sorgen. Seriøst, jeg vil ikke være streng eller slem, men hvis du skal fortsette med livet ditt sånn her ellers så..." lenger kom ikke Erica da jeg viste henne hele armen min. "Jeg gjorde deg i hemmelighet. Jeg ville ikke at du skulle få vite det..." sa jeg med skjelvende stemme. Armen min var full av strøket blod og dype sår inn i armen min. "Ali !" Gispet Erica. Hun ga meg en klem. "Jeg bryr meg om hvem du er og ikke hva du er. Selvom det der er strengt forbudt !" sa Erica ertende. Jeg ga henne en klem. For første gang siden ulykken, følte jeg vennskap og kjærlighet. Jeg så mot Donavan som pakket sekken sin. Skrekkslagen så jeg på Erica. "Ikke fortell ham noe !!!!!" Hvisket jeg. Livredd så jeg på henne. Hun nikket forståelig. Vi tok på Charm og Classica salene og red ut. Erica tok ledelsen og jeg red ved siden av Donavan. Jeg holdt blikket på Classicas manke. Tårer presset på. Tanken på at jeg ikke satt på Legacys brede rygg gjorde meg kjempetrist. "Gjør det vondt ?" spurte Donavan. Han pekte på arret på kinnet mitt. Shit. Jeg prøvde å skjule det med håret mitt, men det var blåst vekk. "Nei, ikke egentlig." sa jeg. Jeg kjente at stemmen skalv. Halsen verket. En stor klump vokste i halsen men jeg svelget den. "Hva skjedde egentlig den dagen Alison ? Hvorfor er du så trist og lei deg hele tiden ?" spurte Donavan. Jeg svelget. Hadde han ikke fått med seg hva Erica fortalte ? "Donavan jeg..." fikk jeg presset fram. Jeg svelget gråten enda en gang. Nei, jeg var lei av dette. Hvorfor var det sånn ? Kunne jeg ikke snakke om Legacy uten å begynne å tute ?! Nå var det nok altså ! Selvtilliten samlet seg. "For ca et og et halvt år siden, fikk jeg min aller første ponni. Han var min aller beste venn. Jeg hadde aldri hatt en egen hest. Etter et halvt år der igjen så hadde ei jente som heter Angelica Southampton tatt min lille ponni ut. Hun er venn med Petrina Northwest og hadde en venn som het Ingrid. Hun er nå min venn. Jeg og mine beste venninner Hanna, Molly, Sofia og Thea red ut for å lete etter dem. Jeg red mammas hest Colgate. Da vi hadde ridd en stund fant vi en forlatt gård. Hanna og Sofia sto og holdt valg sånn i tilfelle Angelica og hesten kom tilbake. Jeg og Thea gikk inn i låven der. Det var et kjempesjokk. Inne på låven lå det fler en 50 døde hester. Vi tråkket rundt i dem. Seriøst, det knaste i bein og knokler. Men det var også levende og halvt levende hester der inne. Det var en araber, Secretinõ om du må vite det, Te Quiero og tvillingføllene, de var helt ferdige, en svær tinkerhest, en ponni, en svart Shetlandsponni og en svart falabella. Begge de to småponniene var drektige. Vi reddet dem i siste liten og fakket damen som 'Eide' hestene. Selvfølgelig var de stjålet og kjente. Det har gått greit med alle hestene. Men enda er halvt år senere ble Secretinõ solgt. Han gikk til Petrina. Min favoritt gikk til verdens værste klegg. Det klikket for meg. Hadde jeg ikke ridd ut på Legacy i fortvilelse så hadde ikke dette skjedd. Da ville han fortsatt hvert her. Jeg red ut i veibanen med er uhell. En stor varebil kom kjørende og traff meg og Legacy. Det siste jeg husker fra ulykken er hands hjerteskjærende vrinsk, den røde snøen, høye stemmer, skritt og skrik. Smerten husker jeg ingenting av." Donavan satt med tårer i øynene. "Alison, jeg er så lei meg ! Jeg skulle ikke ha spurt, dette er grusomt å høre om, hvordan å oppleve det må ha hvert værre !" Hylte han.

"Tvilling føllene er helt spesielle for meg. Derfor må jeg finne dem." Sa jeg. Donavan nikket. "Slapp av, jeg skal hjelpe deg." Sa han. "Oi, jeg må bare sjekke noe, ri i forveien, jeg tar dere igjen." Sa jeg. Da jeg var ferdig med det jeg skulle rykket Classica til. Hun sto der stiv som en stokk. Plutselig kastet hun meg av i et bukkesprang og galopperende inn i skogen. Dessverre var det et stup rett ved. Jeg landet på enden. Det eneste jeg rakk å gjøre var å klamre meg fast med armene mine. Stupet var 10 meter ned. Steiner raste ned mot bakken ved siden av meg der jeg kjempet for livet. Den våte jorda begynte å gi etter under hendende mine og jeg gled lenger ut. Classica hadde kommet tilbake. Hun så på meg med øyne som lyste av skrekk. "Classica, jeg vil at du skal løpe og finne de andre ! Signaliser dem at noe er galt. Trenger du hjelp, må du vrinske til meg ! Kon igjen nå ! Dra ! DRA !" Classica ville ikke løpe fra meg. Men da jeg hylte hvor viktig det var, satte hun etter de andre. Jeg prøvde å dra meg opp, men jorden var for våt og myk. Jeg skled bare videre nedover. "Kom igjen Classica." Hvisket jeg.

Classicas POV

Jeg løp fortere enn noen gang. Alison var i fare på grunn av MEG ! Hadde bare ikke det hersens ekornet skremt meg så hadde hun hvert OK. Nå måtte jeg finne de andre og fortelle dem at noe er galt. Hvordan hadde jeg ikke planlagt. Jeg kunne lukte Thunder og Charm. De var liker nærheten. Endelig hørte jeg stemmer. Det var gutten og jenta. De pratet og lo. Jenta snudde seg mot meg. "Alison har falt av ! Hun dingler over et stup ! Hun trenger hjelp !" Ropte jeg. Jenta så uforstående på gutten. "Hun har sikkert bare stukket av fra henne." sa gutten. Ok, mimeleken gikk galt. Jeg vrinsket høyere enn noen gang. Da hørte jeg et hjerteskjærende skrik etterfulgt av et rop om hjelp. Det satte en stuck i dem. "Classica vil fortelle oss noe !" sa gutten. Jeg gjorde tegn om at de skulle følge etter meg. Ali's skjebne lå nå i mine hover.

Alisons POV

Jeg hadde vondt i halsen etter det høye skriket. Men ville de komme å redde meg ? Hovslag hørtes i det fjerne. Jeg håpet det var Classica og de andre. Men det var det ikke. Det var...

____________________________

Kapittel 9 !!!

Neste kapittel er det siste !!!

Håper dere liker boken ! Jeg informerer også on at jeg har coveret til bok nr. 3 klart !!! Neste bok heter klassiske drømmer. Den handler litt om hva Alison drømmer om og litt sånn hvordan hun har det :)

Håper dere vil fortsette å leste serien, jeg legger ut boken etter å ha skrevet neste kapittel. Dere kan da søke opp 3.Klassiske Drømmer for å finne den :) Takk fantastiske lesere for at dere liker og stemmer på boken min, fortsett med det ;P

Horselove

Malinmusaa