2.Sorgen

Kapittel 3

"Kom igjen Ali, dette kommer til å bli kjempegøy for deg !" Sa mamma entusiastisk. Det virket som om hun skulle på leir i steden for meg. Det var gått et halvt år. Ikke noe var forandret. Mamma og pappa var faktisk bare veldig lei av all sytingen, klagingen og gråtingen min. Heldigvis klarte jeg å lure meg unna rideleiren et halvt år. Mamma satt å leste et brev nesten hver dag. Det var fra skolen. De sa at hvis jeg ikke sluttet å tute i timene, kunne det gå nedover i ordenskarakteren min Som om jeg brydde meg. Lærerene klaget også på at jeg skulket skolen. Mamma og pappa hadde kranglet uten stopp med meg om at de er så jævlig lei av brev fra skolen og at min sorg ikke kunne gå utover lekser og prøver. De hadde bedt meg ta meg sammen minst hundre ganger. Jeg var lei av at alles forbauselse over oppførselen min. Hva var det alle forventet da ?! At jeg var et englebarn ut av en annen verden og bare gjorde som jeg ble bedt om ??? Vell, det hadde jeg motbevist nå hvertfal. Petrina var også helt uutholdelig. Hun hadde slått seg sammen med Angelica, som skrøt uten stans over Talita. Vennene mine prøvde å trøste meg når det gjaldt Legacy, inkludert Ingrid. Det hjalp ikke. Særlig når selv de sa at de ikke kjente meg igjen. Men jeg brydde meg ikke en dritt akkurat nå. Jeg stirret bare ut av vinduet, ut på en stor eng, som skjøv seg forbi i et passe tempo utenfor. Plutselig kviknet jeg til. Så jeg syner ? Eller var faktisk min vakre ponni utenfor på engen ?! Jeg skrek høyt av glede før jeg våknet opp til virkeligheten. Det var ingen hest på engen. Det var en Stein. Jeg hadde visst sovnet midt i funderingene mine. Jeg hadde drømt at Legacy var i live og løp avsted utenfor vinduet mitt. Men det var umulig at han kunne løpt så langt. Uansett så er Legacy død, det er ikke mulig at det var ham. Mamma hadde ventet med den nye hesten i et halvt år. Hun forstod tydligvis litt. Et skilt dukket opp i det fjerne, og vi kjørte inn på en smal grusvei. Det var gress og trær på hver side av veien som ønsket oss velkommen. Veien var svingete og humpete, til vi kom til en parkeringsplass. Pappa stoppet bilen. "Ja, her er vi Ali, Hest og Ponni friluftsenter." Sa pappa. Jeg så meg rundt. Rett foran meg til venstre var en liten, rødmalt bygning. Det så ut som en slags hytte. Rett fram var det en liten liten, nesten usynlig grusvei. Rundt den lå det flatt med grus. Veien delte seg i to deler. Den som leder rett fram og en til mot stallen. Til høyre, på siden av den lille grusveien var det tre paddocker. I den ene stod det èn rød, stor varmblodshest. Den hadde et bredt bles og høye hvite sokker. I den andre sto det to hester. En fjording og en brun liten welshponni. I den tredje, sto det en svart Shetlandsponni, en hvit Shetlandsponni og en brunprikkete knabbstruper. Lenger bort, på høyre side, lå stallene. Til venstre på den lille veien, var det en kjempestor bygning. Den tok hele resten av plassen. "Vell, vi får gå å sjekke inn. Du kan bli med oss Ali." Sa pappa da jeg ville snike meg unna. Jeg rullet med øynene og kastet på hodet. Så gikk vi mot den enorme bygningen på veien gikk vi forbi de tre paddockene og en stall. Utenfor åpningen sto det et kaninbur. Til venstre for døren som ledet inn i bygningen, var døra til et rødmalt ridehus. Resten av bygningen var malt i hvitt. "Er det ikke fint ?" sa mamma og vi gikk inn. Rommet var hvitt, med svarte fliser til gulv. Noen var svarte og blanke, andre var grå og så litt støvete ut. Innenfor til venstre var det en svart sofa lent inntil en vegg. Over den var en trapp som ledet til andre etasje. Til høyre var resepsjonen og rett fram var det en dør. Den ledet inn til en annen bygning. Det så ut som stallen. Jeg gikk bort til døren. Ved den var det en smal gang. Uten om en liten scene. Det var bord og stoler og til høyre i den smale gangen, var det store vinduer. Det var et ridehus i samme bygning også... Jeg stilte meg foran vinduet.

"Hei !" sa en stemme. Den var selvsikker og høy. Bak meg sto en jente kledd i svart. Hun var passe blek og hadde langt ravnsvart hår. "Jeg heter Erica. Hva heter du ?" sa hun. "Jeg heter Alison, Alison Prayce. Men du kan bare kalle meg Ali." Sa jeg til jenta. "Så, hvorfor er du her da ?" spurte Erica. Jeg så på henne. "Fordi jeg savner hesten min som døde i en ulykke. Sorgen har blitt mye for dem og meg." Sa jeg. Erica la hodet på skeive. "Interessant..." sa hun.

"Hvorfor er du her da ?" spurte jeg. "Næh, bare noe trøbbel på den gamle stallen min. Ikke noe spess. La oss bare si at jeg sliter med å få venner. Jeg må gå nå Blondie. Takk for praten, jeg ser deg vell senere." Sa Erica før hun trasket inn i stallen.

_______________________________

Det var tredje kapittel, håper dere likte det 😊

Kort, mye beskrivelser, jeg VET !! Skrivespærre om dagen og MYE bøker som skal publiseres om dagen !! Les gjerne bok 1 i serien min 😊👍 (1. Minner) ❤️❤️❤️ hvis du vil se/lese den andre boken jeg jobber med, så søk på MC'Kenzies Hemmelighet ❤️😊

Horselove

Malinmusaa ❤️🐎