2.Sorgen

Kapittel 10

Jeg klamret meg fast for harde livet. Jeg klarte snart ikke holde meg fast lenger ! Da jeg endelig hørte hovtramt tenkte jeg at det var Classica som kom med hjelp. Men selvfølgelig hadde de ikke hvert så raske. Denne hesten var mindre. Det var ikke Classica og de andre som kom. Det var... Bono. Det lille føllet så på meg. "Bono !" sa jeg. Han var stiv som en statue ! "Hvor er Freia ?" Spurte jeg, som om jeg trodde en vesle hingsten kunne svare på det. Han kom med et lite vrinsk. Freia stod tett bak ham. Akkurat nå kjente jeg ingen glede. Ikke overhode. Jeg klarte snart ikke holde meg fast lenger. Jord og barnåler skled videre med hendende mine. "Hjelp !" hylte jeg. Føllene reagerte. De tok samme retning som Classica. Eller, Bono løp, Freia ble hos meg. Jeg undret. Ville Bono bare stikke av ? Jeg kjente at jeg gled enda lenger ned mot djupet. 'Kom igjen Classica, hvor er du ?' Hvisket jeg. Armene mine verket og begynte å gi etter.

Bono POV

Jeg kjente vinden suse i ørene mine. Jeg bare løp av sted. Fortere en noen gang. Jeg måtte finne de andre, før det var for sent ! Jeg måtte rekke det i tide ! Jenta hadde reddet livet mitt den gangen i stallen, jeg ville ikke la henne dø ! Denne gangen var det min tur til å redde livet hennes. Jeg spisset ørene. Lukten av tre andre hester og to mennesker vekket enda mer viljestyrke. Jeg vrinsket. Classica kom til syne. "Fort dere, det haster !" vrinsket jeg. Classica og de andre satte opp farten. Heldigvis, var det ikke langt igjen.

Alison POV

Det kjentes som om det hadde gått en evighet der jeg hang og dinglet. Jeg prøvde å dra meg lenger opp med hendende, men uten hell. I stedet endte jeg opp med å gli litt lenger ned. Jeg skjønte på en måte, at dette var slutten. Dette var slutten på å leve livet mitt. Jeg forstod at den siste tiden var bortkastet på å sørge over Legacy. Men jeg hadde også fått meg en ny bestevenninne. Herlige, snille Erica. Før jeg nesten gled inn i søvnen hørte jeg hovtramp. Da våknet jeg opp. "Jeg er her borte !" hylte jeg. Bono, Classica, Erica og Donavan kom til syne. Pluss hestene til Erica og Donavan da. "Ali ! Hvordan ?!" Sa Erica. "Classica skvatt av ett eller annet og kastet meg av ! Som du ser, endte det sånn her !" Sa jeg. Freia så på meg med milde hesteøyne. "Men isteden for å snakke om hvordan jeg havnet her, kan dere hjelpe meg opp så jeg ikke DØR på veien eller vil dere bli kvitt meg ?" Sa jeg. Donavan var kritthvit i ansiktet. Øynene lyste av skrekk og bekymring. "Donavan ? Hallo ? Ali henger å dingler fra et ti meters stup. Der nede finnes det bare steiner. Hva tror du skjer om hun detter ned der ?!" sa Erica sint og opphisset. "I stedet for å krangle, kan du ikke heller hjelpe meg OPP !" sa jeg. Det var som om Donavan våknet opp fra en dvale eller noe. Erica og Donavan tok tak i armene mine og dro meg opp. Trodde vi hvertfall. Men de glapp. Jeg begynte å gli i kjempe fart. Jeg satte i et hyl. Donavn hylte nei og tok tak i meg. Han dro meg opp. Verden rundt meg ble uklar og bølgete. Så ble alt svart.

Så rart... Hvorfor var alt hvitt ? Det var som om jeg sto i et lys... En svart ponni kom til syne foran meg der jeg lå. Nei, det var ikke mulig at... Ponnien stoppet foran meg.

'Alison. Du må komme deg videre i livet, det går ikke at du sørger over meg resten av livet. Min død var ikke, og kommer aldri til å bli, din feil. Vi red med et uhell inn i veibanen. Derfor er jeg død. Jeg ville at du skulle overleve. Jeg ofret meg selv for DEG. Hadde du dødd og jeg overlevd, hadde jeg blitt en bitter ponni. Jeg vil at du skal tenke på meg med stolthet, på alle gode minner. Ikke noe mer vondt.' Stemmen var ugjenkjennelig. Men jeg forstod hvem det var. 'Legacy !" sa jeg. Den svarte ponnien la mulen sin på kinnet mitt. 'Gjør meg en tjeneste Ali. Husk altid hvem du er. Ikke fem at du er Alison Prayce. Hun som er tøff og sterk. husk alltid...'

Jeg våknet opp med stemmen i hodet. "Hva i alle dager ?!" sa jeg. Jeg så uforstående rundt meg. Jeg lå i et litt mørkt rom. I en hvit seng. "Alison, så bra du er våken." Sa en stemme. "Så flott." Monica. "Hva gjør jeg her ? Vi var ute i skogen jo !" sa jeg uforstående. Monica lo. "Hadde det ikke hvert for de andre hadde du nok ligget på bunnen av det djupet. Og dere hadde aldri funnet føllene heller. Takket være deg så er føllene trygt i boksene sine. Donavan og Classica bar deg hele veien hit og..." Jeg kvapp til. "Går deg bra med dem ? Hvor er de ?" spurte jeg. "Slapp av Alison, de er helt trygge. De er i stallen, bare gå å se selv :)." Sa Monica. Jeg reiste meg opp og løp mot resepsjonen. Det var fler veier inn i den nye stallen, men jeg ville gå gjennom resepsjonen, deg var raskere. Jeg rev opp stalldøra. Jeg ble kjempeglad for å se vennene mine. "Erica !" ropte jeg. Hun og Donavan hadde stått og diskutert ett eller annet før så meg. "ALI !" ropte de før de kom løpende mot meg. De klemte meg og jeg klemte tilbake. "Vet der hvem som slapp ut føllene enda ?" spurte en stemme bak oss. Catherine Dale. Plutselig slo det meg. Så klart. "Vi må finne alle de andre. Be den samle seg foran tvillingføllene Erica. Du også Donavan. Fort dere ! Jeg finner Monica og Sarah."

"Kjære alle sammen. Jeg har nå samlet dere. Eller, jeg Erica og Donavan har det." Vi var samlet foran tvillingføllene. De andre så veldig uforstående ut. "Jeg har en forklaring påtvillingføllene. Den dagen det skjedde, så våknet jeg tidlig. Jeg husker at Catherine sov fredelig over Erica. NESTEN for fredelig. Erica lå og sov i sengen ved siden av meg. Da vi våknet lå alle og sov trodde jeg. Petrina Northwest kom og fortalte oss at føllene var sluppet ut og at Erica gjorde det. Her er det jeg tror skjedde. Da Petrina fortalte det var der noe, eller noen som fanget oppmerksomheten min. I øyekroken så jeg en jente forsvinne ut av stallen. Da vi kom tilbake til hytta var alle stått opp. Alle sengene var redd opp og fine. Utenom èn seng. Catherines. Så her er det jeg tror. Catherine er Petrina Northwest sin lillesøster. Hun er den eneste som har en ponni. Den er svart og kan minne om min gamle ponni. Jeg husker godt hva Erica fortalte meg en gang. Familien elsker svarte ponnier. Catherine Dale, du er Petrinas lillesøster, Linnea Northwest. Du og familien din vil gi meg og Erica trøbbel og du vil drepe hestene jeg blir glad i. Men når planen deres slo feil, kom Petrina og tok sakene i EGENE hender. Hun skremte Classica i skogen ved å raske i grener så jeg falt og dinglet utfor et stup. Dere ville drepe meg. Dere hisset også opp en Bjørn i skogen. Og Petrina, du kan komme fram fra gjemmestedet ditt. Dere er avslørt begge to." Stolt over min egen etterforskning, så jeg på alle sammen. "Det er sant alt sammen ! Jeg beklager Alison, men de tvang meg ! De sa det kom til å gå utover Palco om jeg ikke gjorde som de sa ! Jeg er så lei meg !" gråt Linnea. "Det er greit Linnea. Men du og din familie er bannlyst fra Hest og ponni Friluftsenter. Forsvinn fra mitt område nå !" ropte Monica. Linnea og Petrina gikk mot utgangen. Det siste jeg så av Petrina den dagen, var munnen hennes som mimet 'jeg skal ta deg'. Alle andre begynte å klappe i hendende. Jeg gikk inn til Classica. 'Takk Legacy' hvisket jeg utvi luften før jeg gikk til Classica.

" Jeg kan ikke tro at dette er siste gang jeg ser deg på en stund." Sa Erica. Jeg ga henne en klem. Det var slutten av leieren, tre uker senere. De tre ukene var gått kjempefort. Det var vennskap og latter og ridning. Selvtilliten min var tilbake. Leieren hadde virkelig hjulpet meg. "Jeg gleder meg til du skal flytte inn hos oss Erica ! Men ta ut piercingen vær så snill." Sa jeg. "Du fortalte aldri om din kusine Linnea..." sa jeg. "Jeg hadde helt glemt henne. Hun er harmløs. Ikke misforstå henne, hun er snill som et lam." Sa Erica. Jeg ga henne en klem før jeg vinket farvel til henne. Hun måtte gå og gi Charm en siste klem. Det fine hingsten var blitt hennes beste venn. Donavan kom gående mot meg. "Ali, før du går vil jeg at du skal vite..." Lenger kom han ikke før jeg ga ham et kyss. Så løp jeg inn i stallen for å si hade til Classica. Der inne fikk jeg litt av en overaskelse. Der sto mamma sammen med Monica. "Jentami, hils på den nye hesten din." Smilte mamma. Monica nikket. "Du fortjener henne."smilte hun. Jeg så litt uforstående ut før jeg kastet meg om halsen på alle tre. "Føllene får du om 2 uker, men vi må vende dem av Te Quiero først. Jeg klarte ikke si noen ting. Alt var i orden igjen. Classica kom em en uke fordi mamma måtte ordne en del. Erica skulle flytte inn og jeg hadde fått føllene. Livet mitt var perfekt igjen.

____________________________

Da er hele boken ferdig !!! Jeg publiseres første kapittel i bok 3 (3.Klassiske Drømmer) så hvis dere vil høre historien videre så må dere søke på den og lese. :)

Takk for alle stemmer og for at dere leser !!

Horselove

Malinmusaa :D