2.Sorgen

Kapittel 8

Jeg våknet midt på natten av et kjempehøyt spetakkel. Hadde jeg sovet i sengen hjemme hadde jeg falt ut av senga av redsel. Erica så ut til å sove før de høye lydene skar gjennom luften på ny. Hun skvatt opp. "Hva i alle dager var det der ?! Er det noen som raserer plassen her ellerno ?!" hvisketropte hun. Jeg ristet på hodet. "Nei, umulig, men det kan være et dyr." sa jeg. "Så la oss gå å sjekke da !" Sa Erica og krøp mot åpningen av teltet. Jeg fulgte usikkert etter. Tenk om det var noe veldig farlig ? Tenk om det var en ulv eller noe værre, en GAUPE ! Tenk om den ville skade oss og, eller værre, hestene ! Jeg var livredd mens Erica derimot, så like selvsikker ut som vanlig. Jeg misunte motet hennes. Hun så fæl ut (som om hun var slem altså), men inne i brystet hennes, banket det et hjerte av gull. Hun virket ikke som den jenta jeg traff ved resepsjonen. Hun virket helt anderledes. Heretter skal jeg aldri dømme noen etter utseende. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne være i slekt med ekle Petrina Northwest. "Klar ?"hvisket Erica og rev meg ut av tanke gangen. "Klar !" Hvisket jeg tydelig. Erica rev opp teltet. Begge to så forskrekket på det som skjedde utenfor. I enden av enga vi hadde gjerdet inn, stod hestene. Paddocken var kanskje lang, men den var også smal på langsidene. Det var på langsiden til venstre at hestene stod. Selvom gjerdet kom til å gi dem støt fra en strømkabel (vi tok med strøm til gjerdet på grunn av Charm) brydde de seg ikke. Jeg så forundret på Erica til høyre for meg. Da så jeg hva hestene var så innmari redd for. En stor, kraftig bygd svartbjørn. Erica forstod ikke helt hva som skjedde, fordi hun stod til høyre og så til venstre, på hestene. Jeg prikket på henne og pekte på bjørnen. Erica holdt på å skrike, da jeg tok hånden foran munnen hennes. "Er du gal ?! Hvis vi skriker skremmer vi den går den til angrep og kan skade oss og hestene. Vi må pakke sakene våres forsiktig og bare komme oss bort. Ok ?!" sa jeg. Erica nikket. Heldigvis, var ikke bjørnen noe særlig interessert i oss eller hestene akkurat nå. Den studerte et ekorn. Jeg og Erica fikk ned teltet og pakket soveposer før vi rasker med oss maten. Gjerdet måtte bare stå. Strømmen fikk vi også med oss. I en fart, salte vi på de lammende hestene. Vi skulle akkurat til å å sette oss opp, da bjørnen kom med et lite grynt. Det var nok til at hesta gikk amok. Vi rakk så vidt å komme oss opp før de nesten løp avgårde. Det var da vi innså at det var for sent. Bjørnen hadde sett oss. "Passer det å hyle nå ?" Sa Erica og jeg nikket. Et hjerteskjærende skrik glapp ut av munnen hennes og vi beinet på hestene. Trærne suste forbi oss og vinden suste i ørene mine. Jeg la meg på Classicas hals og klamrer meg fast til den svarte manen hennes. "Kjære gud, ikke la meg dø !" hvisket jeg. Jeg var ikke kristen, men akkurat nå, gjorde jeg alt for å få leve. Jeg lukket øynene mens tårene rant. Plutselig sakket Classica av. Ikke gradvis. Ærlig talt, hun bråstoppet. Skrekkslagen begynte jeg å sjenklet på. Tenk om bjørnen tok oss igjen. Da jeg åpnet øynene forstod jeg hva som var galt. Foran meg stod Charm, uten Erica. Bak meg hørte jeg klynking. Erica. Hun reiste seg opp. Ut av den bleke nesa rant det blod. "Erica ! Jeg har førstehjelpsutstyr, bare vent litt !" febrilsk lette jeg i sekken. Fingrene mine traff det fuglene stoffet på vesken og jeg fikk dratt det opp. Vell nede ved Erica fant jeg fram bomullsdotter og papir. Vi tørket vekk blodet fra ansiktet hennes da vi hørte rare lyder bak oss. Kvister og grener som knakk. Erica og jeg trakk oss forskrekket sammen. Med Charm og Classica ved vår side, listet vi oss bak noen busker. Hvem eller hva var det som kom gående mot oss ? Hadde bjørnen sporet oss opp ?! Da det sluttet å knekke, begynte vi å skrike. Da hoppet kornet fram. Vi begynte å le. Latterkrampen var så intens at vi fikk vondt i magen. Her satt vi og klemte oss sammen av redsel... For et EKORN ! Hva i alle dager (:'D)?! Men det var ikke over. En stor svart skikkelse kom ut av buskene. Vi satte i enda et skrik og klemte oss sammen. "Hva i svarte er det dere gjør her ?!" Ropte en stemme. Først tenkte jeg det var Monica før jeg oppfattet at det var en guttestemme. "Donavan ?!" ropte Erica.

"Visste inne at du var så skvetter for et ekorn Erica." sa Donavan med et ertende smil om leppene. Så fikk han øye på mine forskremte blå øyne. Jeg var i sjokk tilstand. Jeg kvapp da han plutselig bare satt ved siden av meg. "Hva i alle dager gjør dere her ?" sa Donavan. "Vi leter etter Freia og Bono." Sa jeg. Stemmen skalv. "Jeg også. Vi kan slå oss sammen. Men dere har litt av hvert og fortelle meg !!!" sa Donavan. Vi nikket og begynte og fortelle. Vi trengte ikke sove mer, selvom deg var midt på natten.

______________________________

Kapittel 8 er ferdig 😃😃😃