De Falne

Kapittel 9.

Ragnar bannet besvergelser mens han gikk rundt i sirkler. Ansiktet hans var blitt fordreid i en grimase av sinne. Han var sint på Fen, fordi han først hadde kommet tilbake da solen bestemte seg for å stå opp igjen. Fen gned seg i de røde, trøtte øynene og gjespet. Draug gjespet også.

«Vi har i det minste med enda en,» sa Fen og håpet han kunne gå og legge seg. Ragnar så på ham. «Du skal ikke snakke til meg uten å legge til konge, høvding eller jarl foran. Respekt, vet du.»

«Ingen er min konge.» Fen rettet ryggen og så Ragnar inn i øynene. Suz iakttok den modige gutten.

«Okei,» kom det fra ham til slutt. «Ta å gi dere.» Suz kikket opp på Ragnar. «Vi kom hit for å søke etter et trygt sted å bo. Vi kom hit for å samle sammen en hær for å tilintetgjøre kongene. Du bør være en mann som holder ditt ord, hvis ikke har du mistet fem som er meget gode i kamp.» Øynene til Suz var som en ulvs, sinte og refleksgule. «Og nå, er vi fem Falne. Selv om ikke tittelen gir oss de beste skussmål, skal vi kjempe, til vi vinner, vi har ikke mer å tape.»

«Du er en sterk mann, Suz.»

Suz rynket pannen og nikket med seg Fen inn i treningshallen. Fen fulgte den eldste lydløst med Hilda, Draug og Muske etter seg. Bjorrik stod og ventet på dem med en stridsøks på ryggen og armene i kors. «Hva sa han?» kom det fra den kraftige karen. Suz ristet på hodet som om han ikke ville snakke om det. «Han er en dust.» Bjorrik la hodet bakover og brast ut i latter. «Når alt kommer til alt,» startet han. «Så er han en dust.»

Fen kikket ut over treningshallen. Dvergen Reginn kjempet mot en motstander på samme høyde med sverd og øks. Noen bueskyttere litt bortenfor skjøt piler i filledokker. Kamprop og klinger som møtte hverandre, samt banneord hørtes i hele salen. Fen lurte på hvor mange dverger det fantes igjen, han hadde aldri sett dverger, eller drager, eller hulderkvinner. Alt var så annerledes nå. Hilda kvalte et knis idet Reginn falt bakover med sverdet til motstanderen markert opp mot halsen. Noe sa Fen at hun likte å sloss.

«Fen?» Bjorrik så ned på den yngste gutten. «Du sloss med ...?»

«Jeg har bare en bue.» Bjorrik ristet på hodet, som om det ikke var bra nok. «Ingen sverd?» Fen ristet på hodet. Han hadde ikke hatt råd til å kjøpe et sverd, han ville heller ikke ha prøvd å stjele ett fra smeden. «Du, jenta med halen.» Hilda kikket opp på Bjorrik med en fornærmet mine. «Hilda,» sa hun, for å få klart fram hva hun het.

«Hva sloss du med?» spurte Bjorrik igjen. Et smil spredte seg om munnen til Hilda, men ble raskt borte da det så ut som om hun erindret noe fryktelig. «Sverd,» svarte hun og senket blikket mens hun fulgte gulvet bortover til hun traff på dvergene som kjempet mot hverandre. Draug snøftet ved siden av Fen. Det er noe som plager jenta.

Bare gudinnene vet hva hun har gått igjennom, svarte Fen og førte fingrene gjennom de sorte fjærene til Muske. Jeg så henne før jeg møtte på deg også, men da visste jeg ikke at det var henne. Hun befant seg i Vintara.

Hva?! Hva gjorde hun der da? Fen kikket opp på dragen som trakk på skuldrene og avsluttet samtalen. Fen kikket på treningsbanen igjen. Rohn og Boran kjempet mot hverandre med hvert sitt sverd. De var flinke, spesielt Rohn som hadde gjort dette ofte. Reginn kom tilbake, andpusten og med svetten glinsende i pannen.

«Hei, eðliborinn! Skal du prøve deg?» han snakket til Fen. Den yngste så opp på Bjorrik, deretter på Suz. Skulle han prøve seg i dag? Han var utrolig sliten.