De Falne

Kapittel 7.

Et brøl, ikke som Suz', fylte mørket. Et klagende brøl. Rohn og Boran lå og sov, Fen var våken og holdt første vakt. Han våket over Suz, våket over vennen sin.

Brølet fra det ukjente fylte luften igjen. Fen skvatt til og la den spente buen sin i fanget. En pil lå klar. Han var klar. Han tok dype åndedrag mens fuglen hans holdt ham med selskap. Brølet dukket opp igjen, og igjen. Hva er det?

Jeg vet ikke. Svarte Muske idet han hørte Fens tanker. Fen kikket opp på himmelen, ingenting kunne ses, unntatt stjernene som hang mellom tretoppene. Han trakk på skuldrene og tenkte at det sikkert ikke var noe farlig, men brølet kom igjen, og igjen, og igjen. Vinden ulte og bladene raslet. De skinte som sølv i månelyset. Kraftige slag i vinden fikk Fen til å reise seg opp på beina. Kvistene knakk i skogen og enda et brøl fylte luften. Fen la på sprang mot brølet, med buen klar i hånden. Hva det nå enn var, styrtet det i en mengde trær. Fen løp til melkesyren tok beina hans, kanskje noen kunne hjelpe dem ut?

Fen stoppet. Med ett, var skogen stille. Den holdt pusten. Muske fløy ved siden av mesteren sin med små vingeslag. De kikket inn i mørket, inn i intet. To lysende, smaragdgrønne øyne skinte i mørket. Hjertet til Fen hamret. Han holdt pusten og tok et godt grep om buen sin. Han var redd. Redd for mørket, for i det kunne ingenting bli sett. Det var hans svakhet. En summelyd fylte stillheten. Skikkelsen i mørket bevegde seg sakte mens dens øyne var plantet på Fen. Hodepinen grep om gutten før han hørte: Legg den ned ...

Fen ristet på hodet. Kunne han ha hørt riktig? Han la buen ned i den sprøe mosen mens han satte hendene opp i forsvar. Fen, nei! Skrek fuglen ved siden av ham.

Gå din vei. Den ukjente stemmen var mørk og ga et lite ekko i tankene hans. Fen ristet på hodet. «Hva er du?» Et faretruende brøl fylte den kalde stillheten.

Jeg sa: ha deg vekk! Et rødglødende lys dukket opp som streker på skikkelsen. Et høyt brøl fikk Fen til å skvette. Flammen kom mot ham idet han hoppet over på siden og rullet i mosen som en stein. Muske skrek og Fen kunne kjenne den uutholdelige varmen i ryggen. Flammene omringet ham og tente på mosen. Lyset kom tilbake til skikkelsen og viste en svart drage som stod truende på bakbeina. Kjeften dens var åpen og ilden krøp fra magen hans og opp til halsen. Fen reiste seg fort og stødig på beina. «Stopp!» brølte han til det ukjente vesenet. Han hadde aldri sett en drage før. «Ikke tenn på skogen!»

Dragen var svart som mørket selv. Øynene var smaragdgrønne og tennene var lange og skarpe.

Jeg vil ikke ha mennesker i nærheten av meg! Dragen åpnet kjeften sin igjen, klar for å skyte enda en dose med flammer.

«Du skjønner ikke!» skrek Fen. Hjertet hans hamret vilt i brystet hans. Han var redd. «Vi er ikke mennesker.» Fen nærmet seg buen sin. Han ville ikke skyte, men han ville ikke være ubevæpnet heller. Flammene rundt ham sloknet sakte, selv i den tørreste mosen. Det var noe virkelig rart med denne skogen. Forhekset.

Fen nærmet seg dragen med forsiktige trinn. Beistet knurret og blottet tennene sine. Muske satt på skulderen hans. Det lille fuglehjertet hamret hardt i fuglebrystet.

«Se på meg.» Fen roet seg ned og tok store åndedrag før han tok noen skritt nærmere. «Se på ørene og øynene mine. Jeg er en skogsånd og jeg har krefter fra skogens siste tårer.»

Sagaen om Dura-skogen? Spurte dragen. Han satte seg nå ned på fire og beundret Fen som kom nærmere.

«Ja,» la Fen til. «Jeg og vennene mine. Vi kommer alle fra den skogen før den ble hugd ned. Men si meg, hva gjør du her? Jeg trodde ikke drager fantes lenger.»