Det hadde tatt dager, men de seiret. Draug landet på bakken over alle likene og Fen hoppet av. «Ingen bruk for sverd,» sa han andpusten. Han hadde ikke hatt bruk for sverdet, men han visste at han måtte lære seg å sloss med et. Alle i De Falne var dekket av blod over deres kraftige rustninger og ringbrynjer, hjelmer og skjold. Muske hadde vært hos ham oppe i luften hele tiden og gitt ham råd. Hilda kom løpende og omfavnet broren sin mens hun lo. De hadde vunnet sin første kamp. Rohn, Suz og Boran møtte Fen ved inngangsdøra til De Falnes hus.
Magene deres skrek i sult og tørst. De hadde overlevd.
«Du er en bra skytter, Fen.» hadde Suz sagt. Rohn mumlet noe til Boran, noe som var preget av engstelse. «Vi kan ikke bli her.» Hadde ørene til Fen fanget opp riktig?
Draug hadde brummet stolt da han gikk forbi og fikk et helt elgeslakt til middag. Alle i De Falne møttes ved det lange spisebordet i midten av. Der ble det servert mat og mjød. De festet for at de hadde vunnet da det så som verst ut.
Bjorrik så på Fen og sa, «da jeg så deg på drageryggen, visste jeg at det var blitt født enda en viking.» Han og Fen skålte og tok en slurk av den søte mjøden. En god varme fylte ham fra magen og opp til kinnene. Da innså Fen det. De Falne var vikinger, hele gjengen. De hadde bare fått en feil tittel og et dårlig rykte, utstøtt av de andre, bortgjemt som skatter, og kom frem når det trengtes. Fen ville spørre, men ville ikke at det skulle høres frekt ut. «Bjorrik?» Den kraftige mannen rettet oppmerksomheten på Fen og så på ham med et hevet, spørrende øyenbryn.
«Dere er vikinger, sant? Da også Åsatruere?» Et smil spredte seg om munnen hans. «Ja,» svarte han. «De siste som lever i Mannaheim. Og jeg håper det kommer flere.» Han blunket til Fen, som åpenbart betydde at Bjorrik ønsket den unge dragerytteren med i laget.
Støyen av ord som blandet seg i ord, ble avbrutt idet Ragnar reiste seg for å holde en tale. Han kremtet og åpnet munnen sin, leppene formet ord sammen med lyden fra strupen som var dyp og mørk. «I dag har vi seiret nok en gang. Ja, vi mistet mange, men vi vant og det er fantastisk å se dere sloss som brødre og søstre. Vikinger mot Kongetroende.» Ragnar begynte å le, han var tydeligvis i godt humør. Hvem var ikke det.
De spiste og drakk til magen og strupene deres ikke orket mer. Ragnar samlet sammen de fem og tok dem med til rommet sitt. Tydeligvis der møtene foregikk. Reginn stod vakt som vanlig. Fen innså først nå at han ikke hadde møtt alle i De Falne ennå. Dvergen var på vei til å forlate rommet da Ragnar sa, «Reginn, du kan bli.» Dvergen stoppet opp og bukket takknemlig til kongen.
«Hvorfor har du kalt oss inn, afraki?» spurte Rohn. Fen undret på hva afraki betydde og spurte Muske da Draug ikke var i nærheten. Ravnen klakket med nebbet sitt og svarte, det betyr konge på norrønt.
Ragnar satte seg ned i stolen og lente seg over skrivebordet med albuene støttende på eiketreet. «Folket mitt vil ha dere med i De Falne, det inkluderer ikke deg Rohn- fordi du har vært her så lenge. Jeg snakker om vennene dine.» Rohn nikket. Han skjønte hva han snakket om.
«Hva sier du?» spurte Boran med et lite hint av misnøye. Ragnar sukket. «Jeg har mine tvil, for å være ærlig. Dere brakte Saren'seil til oss.»
«Men vi vant jo!» utbrøt Hilda med nevene sine knyttet i raseri ved hoftene. Ragnar stoppet henne med en åpen hånd og nikket. «Selvfølgelig vant vi, men hva skjer videre? Hva er deres hensikt, deres mål?» Fen stusset på spørsmålet. Hva var deres mål?
«Vi vil gjerne holde oss her så lenge som mulig. Vi kan kjempe og, ja ... kjempe mot kongene.» Hilda hadde rett. «Vi vil sloss mot kongene og vinne vikingenes og vesenenes rett til å leve i Mannaheim!» Hilda hevet stemmen i entusiasme. Hun visste hva hun snakket om, og dette gjorde så kanskje Ragnar ombestemte seg. «Hva med profetien?»
«Hvilken?»
«Skogshogsten og Ragnarok?» Ragnar lente seg tilbake i stolen sin og betraktet fraværende en av ringene sine. En smaragd var plassert i midten. Fen sukket. «Det var kongen og hans nære som hugget ned skogen.» Den yngste kikket opp på Suz – spionen over Dalne. «Jeg kan bekrefte,» bemerket Suz trist. Rohn så oppgitt på høvdingen. «Min Afraki. Min hensikt med denne reisen var å komme tilbake til dere og nå innser jeg at vi burde finne Yggdrasil og se etter våre skjebner.»
JE LEEST
De Falne
Fantasy«Følg Fen og hans fire venner på deres kamp for rettferdighetens seier mens vennskapet deres blir satt på prøve, kjemper de likevel side om side. De vet hvor de skal søke ly for fienden, men de vet ikke deres skjebner. Er Fen og vennene hans klare...
