De Falne

Kapittel 8.

De hadde ikke stoppet på dager. De befant seg i enden den frodige skogen. Fen likte lukten av furu og gran, lyden av bekk som sildret og fugler som sang. Muske fløy i vinden sammen med de andre fuglene. Nå kunne de se skikkelsen av Furen'd Al. Den spredte bebyggelsen med omtrent tyve bygninger. Oppe i vakttårnet flagret det et banner i vinden. Våpenskjoldet av et gjallarhorn var brodert på banneret. Furen'd Als gylne gjallarhorn.

«Endelig!» jublet Rohn. Alle var slitne og hadde så vidt sovet i løpet av den lille måneden de hadde brukt på veien. De hadde både spist, drukket og hvilt på hesteryggen. Beina til Fen var ømme og støle.

Der er det! Ropte Muske fra vinden. Det ville bare ta dem noen minutter nå før dem ankom Furen'd Al. Fen tenkte på husly og varme senger. Mat og drikke. Han var så sliten. Fen tenkte plutselig på huset sitt hjemme i Trigna. Hva om de bare hadde blitt der de var? Han ristet tankene ut av hodet. Nei, kongen ville drept dem. Forbannet være de menneskene. Kunne de ikke bare leve i fred? Kanskje de aldri ville vinne over de som stod over dem, de som ledet og herjet i de forskjellige regionene, men de måtte beholde håpet.

Vaktene stod ved inngangen til byen med lanser. Draug så på dem. Hva ville de tenke om at de hadde med seg dragen? Tror du de har noe imot drager?

Hvis de har det skal jeg sørge for at de misliker meg enda mer. Dragen slikket seg rundt munnen som om han ventet på sitt neste måltid. Soldatene målte dem. De var kledd i rustninger med Furend' Als våpenskjold sydd inn ved brystet. Hjelmen var gamle og hvilte på hodene deres. Vikinghjelmer var det, smidd av en hendig smed.

«Holdt!» sa den ene vakten og steg fram med lansen i hendene. Han virket ikke i det minste redd. «Navn!» kommanderte han.

Rohn steppet fram med hesten sin. Han kremtet. «Rohn, med nye rekrutter.» han smilte og tok en kikk på mannskapet sitt. «Han yngste er flink med buen,» la han til. Vakten så på dem. «Dragerytter?» spurte han og pekte mot Fen, den yngste i flokken. Rohn nølte et øyeblikk, før han svarte. «Ja, og en bra en også.»

«Stig inn.» Vakten trakk til side og de kunne nå gå forbi, og inn i Furen'd Al. Støyen fra innbyggerne møtte dem umiddelbart. Kvinner bar på bøtter fylt med vann, barna lekte og badet i rennen med vann som sildret igjennom byen. Det nærmet seg vinteren nå og Fen kunne kjenne kulden komme, snikende som et rovdyr. Fen beundret byen. Husene bestod av lafta tømmer, tårn strakte seg høyt opp mot himmelen og hallen delte den lille byen i to. Rohn dro i tømmene til hesten sin og hevet hånden som signal for at de skulle stoppe. De stoppet på kommando og ventet i stillhet. Lenge, ventet de, til en mann kom gående mot dem. Han smilte idet han så Rohn. «Velkommen tilbake.» Rohn hoppet av hesten og ga den fremmede en klem og sa, «det har tatt lang tid.»

«Flere måneder!» bekreftet mannen. Han var kortere enn Rohn, mye kortere. En dverg måtte det være. Skjegget hans var rødlig og holdt seg sammen i en flette med en gullring rundt. Håret hans var like rødt som skjegget. Armene var muskuløse. På ryggen var det festet en stridsøks og på beltet hang det en dolk. Rustningen hans skinte i sollyset. Våpenskjoldet til De falne var sydd på venstre side av brystet. Våpenskjoldet bestod av to rette linjer som formet en 'x'. På hver sin side av 'x-en' stod det en rune for 'a' og en rune for 'm'. Inni 'x-en' var det også noen linjer, disse var både vertikale og horisontale.

«Dere skal inn?» spurte dvergen og så på resten av ungdommene Rohn hadde med seg. Rohn nikket og hoppet opp på hesten igjen, så ledet dvergen dem til den andre siden av byen. Hestehovene klakket på steingrunnen. De fortsatte inn blant flere hus til de kom til en stor bygning, nesten som et slott, et gods med utkikkstårn og vakter. Strengt forbudt for de andre innbyggerne. Dvergen gikk opp til vakten og sa noe uhørlig. Fen spisset ørene og holdt øynene åpne.