De Falne

Kapittel 11.

«Endelig,» knegget skikkelsen av en kappekledd mann. Fen hadde følelsen av at han hadde sett han før. Draug brummet faretruende mens Rohn red foran dem alle, klar til å møte mannen med vold.

«Jeg har fulgt dere siden dere forlot vertshallen til min gode venn.» Kappen skjulte det meste av ansiktet hans, men haken kunne skimtes. «Det er tid for at blod skal strømme, vesener,» fortsatte han med rolig stemme. Fen var overasket over det han hadde sagt, men Draug snøftet. Det var jo ikke slik at den ene mannen klarte å ta alle i reisefølget?

«Ta det rolig.» Hadde Rohn ledd mens han skrittet fram med hesten sin. «Du er én mann, vi er fem, pluss en drage. Din død, kompis.»

«Jeg har fått i oppgave å drepe dere, og det er det jeg skal.»

Draug brummet mens han åpnet kjeften sin. Taggete og skarpe tenner viste seg. Magen hans startet å gløde av rødt, så skjøt han ut flammer mot den kappekledde. Et lys flommet igjennom snøstormen og ga dem noen sekunder med varme. Like etter, var mannen borte.

«Jeg ventet meg at noe sånt ville skje.» Hadde mannen sagt like bak dem. Hadde han en kraft i form at han kunne teleportere?

Fen fikk et kaldt gufs nedover ryggen. «Likevel,» fortsatte Rohn. «Vi drar, ikke snakk om at en person tuller med oss.»

Et Gjallarhorn lød like etter at Rohn avsluttet setningen sin. En mørk skygge av en hær kom løpende til fots, klare med våpen i hendene. Rohn bannet og sparket til i den paniske hesten.

De spurtet, i retning Yrgma'sh. De visste at når de nådde grensen ville ingen følge etter dem på grunn av regionens rykter. «Fen!» hadde Rohn skreket gjennom lyden av galopperende hover og vinden som suste i ørene, hjertet som slo panisk og den vemmelige angst-følelsen i magen. «Du må fly med Draug, senk dem, skyt dem, dra til Yrgma'sh og se hvor langt det er igjen! Hvis vi fortsetter å galoppere kommer vi til å sprenge hestene!» Rohn hadde rett. De kom til å slite ut hestene hvis de fortsatte å galoppere som dette over en lengre tid. Fen pustet inn, så ut. «Ok,» mumlet han og fikk Draug opp i lufta.

Muske fløy ved siden av Fen og Draug og geleidet dem rundt. Først, startet ravnen. Må vi senke dem. Draug flakket med blikket over hæren som overaskende nok tok innpå dem nede på bakken. Han åpnet igjen opp kjeften sin med alle de taggete tennene, fra magen flommet et flakkende lys igjennom skjellene og så sprutet han varm ild mot hæren. De stoppet for å verne seg mot den intense varmen, og da det var gjort, startet de å løpe igjen. Fast bestemt på å drepe byttet sitt.

«Tuller du?!» hadde Fen skreket, oppgitt. «Finnes det en annen mulighet for å stoppe dem?»

Trolldom ... svarte dragen og kikket opp på Fen med ett smaragdgrønt øye. Fen tenkte så det knaket. Det var mulig å bruke trolldom. Kan du gi meg kreftene? Fen lukket øynene, og fant den perfekte formelen gjennom dragens sinn. Han brøt seg løs fra lenkene til dragen og lukket opp øynene. Så skjøv han hendene framfor seg med åpne håndflater og skrek, «ísfrosinn!» Den mørke hæren av mennesker frøs til is og ble stående i en løpende formasjon med hevede våpen. Den ene mannen så bak seg og på den frosne hæren sin. Man kunne se at sinnet vokste i ham og at leppene formet seg til banneord. Fen jublet triumferende, så fløy dem mot øst, mot Yrgma'sh.

Takk ... sa en stemme, hverken Draugs eller Muskes, men Fen hadde en tanke om at det var Suz. De harde vingeslagene til dragen buldret over himmelen. Et triumferende brøl unnslapp dragen. Skarp og skranglene.