Fra tanker til tårer

1 - Venner eller uvenner?

Gjennom A sine øyene.

Jeg kan ikke noe for at jeg lyver hele tiden. Jeg kan ikke noe for at andre synes at jeg er en så dårlig person. Jeg kan ikke noe for at ingen liker meg. Men hvorfor må jeg fucke det til hele tiden?!

Jeg ser meg langsomt rundt på området som er fylt opp med grønt gress overalt, da en brun og slitt benk ved et par trær litt lenger fram fanger oppmerksomheten min. Jeg ser meg kjapt rundt en siste gang, før jeg kjapper meg den korte veien bort til benken. Jeg tørker av all gjørmen med et par blader jeg finnet på bakken, og setter meg deretter ned på kanten og lar alle tankene svirre rundt i hodet mitt.

Jeg fisker opp den nye mobilen min opp fra lomma og ser på meldingen jeg sendte til henne, som hun enda ikke har sett. Jeg har ikke lest halve meldingen en gang, før jeg kjenner at tårene er på vei. Jeg tørker bort de få tårene som renner nedover kinnet mitt, og fokuserer heller på å lese meldingen.

''Kjære bestevennen min❤ Jeg savner deg. Jeg vil ikke krangle og jeg orker ikke tanken på at vi to skal gå rundt å være sure på hverandre. Jeg er kjempe glad i deg og det håper jeg du vet. Du er min aller bestevenn og jeg er kjempe lei meg for alt som har skjedd i det siste. Jeg savner hvor gode venner vi var før. Vær så snill å snakk med meg. Ikke vær sur på meg, jeg trenger deg. Vi har vært bestevenner i over syv år, jeg vil ikke la en teit krangel ødelegge vennskapet vårt. Jeg håper du en gang vil tilgi meg. Det gjør så vondt å ikke være venner med deg. Jeg elsker deg og jeg savner deg, L❤
Vær så snill, la alt bli som før.
- Mange gode klemmer, A''

Jeg slenger frustrert fra meg mobilen og stirrer ut i løse lufta, da jeg innser at det faktisk var akkurat her vi ble bestevenner. Jeg husker plutselig alle gangene vi pleide å gå rundt her å snakke om alt og ingenting. Jeg lar både tanker og minner strømme ut av meg, bare noen minutter senere finner jeg meg selv gråte.
Hvordan kunne jeg være så dum? Hvorfor lot jeg en krangel ødelegge vennskapet vårt? Hvor dum går an å bli?!

Tanken om at jeg kom i en klasse der jeg ikke er venner med noen, selv om vi snart har gått et helt år på denne skolen, kommer inn i hodet mitt og topper det hele. Jeg kom ikke i klassen med noen av bestevennene mine, selv ikke L. L og N er de eneste jeg har god kontakt med av bestevennene mine, men de kom i samme klasse, så de er sammen hele tiden.

Det var vel egentlig derfor vi begynte å krangle. L og N går i samme klasse og er sammen hele tiden i fritiden, så jeg føler meg alltid utenfor. Jeg har aldri blitt inkludert. De har itillegg til dette veldig god kontakt med jentene fra min klasse også og blir alltid inkludert der og, men som sagt; aldri meg. Aldri.

Denne følelsen har jeg gått rundt med i hele åttende klasse, følelsen av å bli holdt utenfor og alltid føle meg alene. Hver gang jeg går inn eller ut av klasserommet får jeg alltid stygge blikk etter meg eller så er det noen som begynner å hviske sammen. Det føles ihvertfall sånn. Det er alltid kun jeg som legger merke til det, aldri medelever eller lærere. Hvordan det skjer, har jeg ikke peiling på.

Tidligere i høst fikk jeg også stygge meldinger fra en i den nye klassen og en fra den gamle klassen. Jævla bitch, ingen liker deg, er bare noen eksempler på hva de skrev til meg. Jeg fikk sagt ifra til L, som var med å si ifra til skolen, som tok det veldig alvorlig. Den perioden var ikke akkurat den aller beste i livet mitt, så jeg tok selvfølgelig til meg alt de sa og det gjorde vel egentlig alt mye verre. Heldigvis har L alltid vært ved min side og støttet meg, uansett hva.

I den perioden hadde alle, eller ihvertfall de fleste av de nærmeste vennene mine fått seg nye venner så det var utrolig vanskelig for meg. Jeg har alltid synes at det er vanskelig å få meg nye venner. Jeg har aldri vært så imøtekommende og frampå, jeg er mer av den typen som er sjenert og alltid skjuler følelsene mine bak et falskt smil.

Jeg trekker en dyp pust og ser på regnet, som plutselig har kommet, pøse ned. Håret mitt er helt vått og jeg kan kjenne vannet dryppe ned fra håret, og videre inn på nakken, men akkurat nå har jeg ikke krefter til å bry meg. Jeg er helt gjennom våt bare noen få minutter senere, men det er ikke sånn at jeg bryr meg heller.

Jeg har alltid elsket regn. Ikke bare elsker jeg å bli våt, men bare det å se på regnet gjør meg glad. Jeg tar meg alltid en tur ut i regnværet hver gang det regner. Jeg elsker å gå rundt i regnet å tenke, det gjør meg glad. Jeg kjenner det begynner å bli kaldt, så jeg bestemmer meg fort for å dra hjem. Jeg reiser meg og skulle akkurat til å gå den motsatte veien som jeg kom fra, da jeg hører stemmen jeg har lengtet etter å høre i hele dag.

"A, vent!" roper stemmen. Jeg snur meg til stemmen og ser en løpende L komme mot meg, helt kliss våt fra topp til tå, akkurat som meg. Hun kommer helt bort til meg og ingen av oss sier noe, bare noen sekunder senere finner vi oss gråtende i hverandres armer.

"Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Det var aldri meningen at det skulle bli sånn," snufser jeg i armene hennes og tørker en tåre.

"Det går bra, unnskyld selv. Jeg så meldingen. Jeg skulle ikke ha overreagert sånn," unnskylder hun seg. Jeg trekker meg smilende bort fra klemmen.

"Jeg kan ikke noe for at jeg lyver hele tiden, men jeg skal love deg en ting, og det er at jeg aldri skal la en krangel ødelegge vennskapet vårt. Bestevenner for alltid?"

"Bestevenner for alltid," bekrefter hun og idet omfavner vi hverandre i enda en klem.

Her står vi ute i det kalde regnværet og klemmer hverandre. Det er kun to uker til sommerferien, som også betyr at jeg snart kommer til å flytte. Hvem vet, kanskje dette er slutten på dette fantastiske vennskapet, eller kanskje det faktisk varer livet ut?