Fra tanker til tårer

2 - Du gjorde meg trygg.

Hjemme mitt. Hvor er egentlig hjemmet mitt og hva er det jeg kan kalle for 'hjemme mitt'? For de aller fleste er vel hjem der de bor og kan føle seg trygge, men det er det ikke for meg. Hjemme mitt var hos en person, Lea, min aller beste venninne.

Kjære fantastiske bestevennen min!
Når du leser dette så har jeg sikkert flyttet allerede, men jeg vil du skal vite noe jeg aldri har turt å fortelle deg. Jeg vil du skal vite hvor mye du betyr for meg og hvor takknemlig jeg er for å ha fått lov til å ha deg som min aller beste venn. Jeg er veldig glad jeg har fått oppleve noen fantastiske år med deg!

Jeg husker veldig godt den dagen vi ble bestevenner. Vi var ute på sletta bak skolen og lekte med de andre da det plutselig ringte inn. Alle andre hadde dratt inn og det var kun oss to igjen. Vi bestemte oss for å bare droppe timen og heller gå rundt på sletta, selv om vi fikk masse kjeft for det. Det aller beste minnet jeg har med deg, er forresten også fra sletta. Jeg elsker hvordan vi bare kunne gå rundt og snakke med hverandre om alt og ingenting, hvordan vi ikke trengte å bekymre oss for noe som helst. Den dagen lovte vi hverandre å være bestevenner. Fra og med den dagen til nå i åttende klasse, har vi klart å være bestevenner.

Du er den personen som alltid har stilt opp for meg uansett hva og hvem. Du er den personen som har vært der for meg når jeg trenger noen. Du er den personen som har fått meg til å smile på mine dårlige dager. Du er den eneste personen som har vært det for meg og stått sammen med meg, både gjennom tykt og tynt. Du er den eneste jeg kan føle meg trygg med hele tiden. Du er den eneste jeg vet at jeg kan stole 110% på. Du er den eneste som jeg elsker å være med og hater å krangle med. Du er den eneste jeg klarer å være meg selv 110% med. Du er den eneste jeg hater å krangle med over alt og alle på jord.

Du aner ikke hvor redd jeg har vært for å miste deg siden den dagen vi fikk vite at vi ikke kommer i samme klasse på ungdomsskolen. Du aner ikke hvor redd jeg var fordi jeg trodde vi kommer til å vokse fra hverandre og miste kontakten da vi startet på ungdomsskolen. Vet du egentlig hvor mye du betyr for meg? Vet du egentlig hvor glad jeg er i deg? Vet du egentlig hvor glad du gjør meg? Vet du egentlig hvor takknemlig jeg er for å ha deg i livet mitt? Vet du egentlig hvor mye jeg gråter hver eneste dag, fordi jeg angrer på alt det dumme jeg har gjort og sagt?

Du er en som bryr seg om alle rundt deg, står for det du mener og lar aldri andres valg og meninger påvirke deg. Du stiller alltid opp, kan stoles fult og helt på og er en utrolig god venn. Du sårer ikke andre og er alltid snill mot alle. Alt det beundrer jeg deg for og det er også sider jeg elsker ved deg. Jeg aner egentlig ikke hva mer jeg skal si til deg uten å gråte, jeg sitter å gråter allerede.

Den dagen jeg kom hjem fra skolen, og mamma og pappa fortalte meg at jeg skulle flytte, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Det var deg. Du var den aller første jeg tenkte på da, at jeg kommer til å flytte vekk fra deg. Jeg ville jo ikke miste deg, fordi du er den aller aller aller beste vennen jeg noen gang har hatt. Det sier jeg ikke bare fordi vi var bestevenner, men fordi du er det. Sånn helt seriøst. Jeg tuller ikke. Du er den aller snilleste, varmeste og beste vennen jeg har møtt! Jeg kunne ønske vennskapet vårt hadde vart evig.

Så kom den dagen, en av de verste dagene mine. Det hadde gått flere dager og uker og jeg følte meg utenfor med dere, jeg hadde flere ganger prøvd å si ifra, men det virket ikke. Det gikk ikke. Jeg klarte det ikke. Dager gikk og plutselig ble vi uvenner. Det ble så ille at vi ikke traff hverandre lenger. Vi ignorerte hverandre og unngikk hverandre i gangene. Vi gikk forbi hverandre i gangene, uten å gi fra oss et eneste blikk eller ord. Det var en av de verste periodene i hele mitt liv.

Du fikk deg nye venner og knøt sterkere bånd med de gamle, imens jeg mistet de gamle og fikk heller ikke nye. Jeg ble mer og mer lei meg og sjalu på deg. Du tilbrang friminuttene i klasserommet med venner, imens jeg satt på doen alene og gråt. For hver dag som gikk ble jeg mer og mer sint på meg selv. Jeg ble sint for å ha klart å miste en så utrolig god venn som deg.

Det å gå rundt på skolen, hjemme og overalt egentlig å tenke på at vi to pleide å være beste venner, gjør vondt. Det å tenke på at du har mista tilliten til meg, gjør vondt. Det å bare tenke på at du ikke vil ha noe som helst med meg å gjøre, gjør vondt. Det å tenke på at du har det bedre med andre mennesker enn meg, din gamle bestevenninne, gjør vondt.

Uansett, så må du vite en aller siste ting før du glemmer meg for alltid.

Du er og vil alltid være min første og beste venninne. Du har alltid stolt opp, noe jeg er evig takknemlig for! Tusen hjertelig takk for så mange fine år med deg. Jeg håper du en gang vil tilgi meg, være med meg og stole på meg. Sekunder, minutter og timer vil komme og gå, men du vil alltid være min aller aller aller beste venn! Savner deg<3

Tre ord, tolv bokstaver.
Jeg elsker deg!

- Bestevennen din.