Kjenner jeg deg?

Prolog

Jeg gikk veldig sakte bortover grusveien, som nå var dekket av snø, til huset vårt. Jeg var kun åtte år gammel, og hadde ingen bekymringer i verden. Det lange, blonde håret mitt falt i bølger nedover skuldrene mine, og sommerfuglspennen mamma hadde kjøpt til meg var våt av snøfnuggene. Yndlingssangen min på den tiden gikk på repeat inni hodet mitt, og jeg sang med på den ene linja jeg kunne. Plutselig ble bakhodet mitt bløtt, og noe klissete rant nedover ryggen min.

- Uæægh! Hva var det godt for? Jeg snudde meg bakover, men det var ingen der. Jeg så derimot noen ferske spor i snøen, bort til hekken rundt huset mitt. Jeg plukket forsiktig opp litt snø og listet meg bort bak busken. Der var det en gutterygg som speidet ut gjennom greinene. Jeg tok tak i genseren hans, dro den ut og stappa snøballen nedi. Han hylte, og jeg bare lo.

- Jeg hater deg for alltid din lille gris! Hylte han skadefro. Jeg smilte og løp alt jeg klarte mot huset mitt før jeg spurtet inn i utstyrsskjulet og gjemte meg bak en rake. Han kom inn og lokket på den lille grisen, men jeg holdt pusten og han så meg ikke. Så sa jeg BØ og han skvatt så mye at han fikk alle redskapene til å falle ned fra veggene.

- hahahaha, det var bra gjort! Jeg lo så mye at jeg gråt, og dro han ut derfra med beskjed om aldri, aldri å fortelle mamma og pappa om det. Selvfølgelig, to dager etter hadde han sladra, og begge to ble satt i ryddetjeneste. Jeg spurte mr. Høne hva han gjorde i gata mi, og han sa han var på besøk hos en fetter for to uker. Vi var sammen hver dag, lagde snømann, dro i svømmehallen og spiste boller.

- ommm, når er du drar, egentlig? Spurte jeg, mest av nysgjerrighet med to boller i munnen samtidig.

- imorgen, tror jeg. Men jeg skal holde kontakten, sende deg onde brev hele livet ditt, sa han skadefro med et blikk bort på meg.

- åh. Men hade, da. Ha et fint liv, lo jeg bort mot han. Han lo med, også dro han.