Kjenner jeg deg?

Kapittel 4

Åh herregud så glad jeg er. Dere herlige mennesker har gitt meg 100 reads, wii! Haha, jeg vet det ikke er mye, men for meg, på min første historie, er det det (er det i det hele tatt lov å skrive det det? Nå er det det.). Men uansett, jeg elsker dere, så her kommer en ny del til ære for alle 100:)

🎀🎀🎀

Btw, sorrysorry for at jeg ikke har oppdatert på evigheter, men jeg trengre tid til å begynne på skolen og komme inn i vanene mine- så værsåsnill tilgi meg for at det kommer til å skje igjen! Også må dere også tilgi for at kapitlet er helt fryktelig kjedelig, men det er sidefyll og inspirasjonskapittel.

🎀🎀🎀

Kommenter ris&ros og vote om du vil:D

Melissa POV

Det har gått to dager siden Ew ba meg ut på kino og jeg sa ja. Jeg har ennå ikke kommet meg over sjokket. Og ydmykelsen. Og hva i huleste tenkte jeg med jeg må ha fått snø i øra. Det var sikkert det. I tillegg prøver jeg å overbevise meg selv om at Ew på ingen måte har noenting annet enn vennskap i det hele tatt i tankene, men- nei. Og det gjør meg nervøs. Han har stirret på meg hver dag i timen med de store dinosaurøynene sine, mens alle jentene stirrer på ham igjen. Han mangler ihvertfall ikke hengivenhet. Eller sittekamerater i lunsjen. Eller, ikke sittekamerater, mer som sittejentegjengsomsmilerflørtendekamerater. Han insisterte på å sitte ved bordet mitt- jeg tror han tror vi er venner eller et eller annet sånt, men den kinoturen er og blir en glipp. En feiltakelse på alle mulige måter. En- æsj, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg aner virkelig ikke. Og når vi snakker om sola..

- Hei Mel, skjer? Spør han freidig bort mot pulten min, som (dessverre for meg, bra for han) er rett bak hans. Jeg ser minst fire blonde jentehoder- salaten og tentaklene- snu seg mot oss som én organisme. Jeg sukker.

- jeg hadde det fint, helt til du kom, hvertfall, svarer jeg uten å i det hele tatt se bort mot ham. Han skal ikke få oppmerksomheten min, nei. Åh, fader i helvetèssj kino. Med Ew. Idag.

- husker du hva som skal skje senere i dag? Sier han høyt nok til at jentehodene, som hadde snudd seg for å snakke sammen, øyeblikkelig sender meg onde blikk med løfter om hevn. Huffda.

- ja, jeg skal gå hjem, åpne døra, ta av meg skoene, gå videre, finne en pakke nudler, koke vann, putte nudlene i en skål, helle på vannet, spise nudlene, sette skåla inn i oppvaskmaskinen,

- det var ikke det jeg tenkte på, avbryter han meg. Jeg ser surt bort på ham.

- jeg var ikke halvveis til halvveis engang! Ropehvisker jeg for ikke å vekke salatens onde blikk igjen.

- du vet, det heter kvartveis, sier han veslevoksent. Motbydelig.

- men kvartveis er ikke et ord engang, så jeg tror jeg vinner uansett, argumenterer jeg meg idet vi hører skritt over dørterskelen.

- vinner hva da? Du driver vel ikke å vedder, miss? Hodet mitt skvetter opp fra der hvor det var, farlig nær Ews hode. Ikke skjønner jeg hvordan hodene våre havnet så nærme hverandre. Skkkert på grunn av at jeg hadde lyst til å bite nesa hans.

- nei slapp, av, sjøor... Mister Marley, mener jeg, stammer jeg frem til slutt. Hele klassen ser den nydelige rødmingen min, bortsett fra de på siste rad- inkludet Ew. Så kanskje det var verdt å snu seg. Resten av dagen går forbi som i en døs, mens jeg prøver å finne på fluktmuligheter fra kinoen til meg og Ew. Kanskje jeg kunne si jeg ble kidnappet- også sluppet fri igjen to timer senere? Tror ikke det, nei.

Matthew POV

Endelig, dagen er her. Jeg skal på kino med Mel! Sommerfuglene flyr rundt i magen, kanskje jeg får vite om hun liker meg, eller vi holder hender eller bare smiler og ler sammen. Eller kanskje hun hater deg, som alle andre tegn tyder på, mumler en liten stemme i hodet mitt, som jeg velger å ignorere. Jeg har ennå ikke sjenket en tanke hva jeg skal ha på meg. Klær? Åfader, det ringer på. Jeg løper hastende gjennom rommet, finner frem det første og beste som nesten ser rent ut, og stormer ned trappa. Jeg må jo høres ut som ut tordenbrak når jeg løper ned, men hvem bryr seg. Melissa gjør, sier en stemme inni meg. Men nei, det gjør hun ikke. Jeg stopper stille foran døra, før jeg trekker pusten dypt og åpner døra. Og munnen min åpner seg av overraskelse.