Kjenner jeg deg?

Kapittel 6

Halloo😁 Her var det et kapittel til, til ære for.. *trommehvirvel* 300 reads!😄😏 Jeg skriver seriøst dette når jeg er på 280 reads, så nye lesere betyr flere kapitler😇 Ikke utpressing, pfft. Men, uansett, det var ikke det jeg skulle skrive om nå. Nåå kommer nemlig den nye, tragiske, kanskje litt bra? delen på historien min😘😊

Jeg tror seriøst dette er det korteste kapitlet jeg har laget.. Men hva skal skje nå? Dere får høre mer om Hanna senere, skal vi lage henne til en hyggelig person, eller liker man bitchen?🙌 Og hva skal skje med Melissa? Noen bra ideer- bare å nevne de nede i kommentarfeltet!

🎀🎀🎀

Matthew POV

Jeg står målløs og ser etter henne. Skjørtet hennes hadde bare plutlselig snudd seg rundt.. Ja, overbevis deg selv om at det var skjørtet sin feil, du, Matthew. Jeg glor irritert bort på bimboen som ser frem og tilbake mellom mitt uttrykk og Melissas rumpe. Eller, kanskje ikke rumpe, men rygg? Plutselig får hun et vinnende uttrykk i fjeset.

- var det kinodaten din? For om det var det, så tror jeg ikke at det gikk så bra... Sier hun med et smirk bort på meg. Jeg sukker.

- nei, åpenbart ikke. Nå har du tillatelse til å pelle den svære ræva di vekk herfra før jeg sjekker om det er et rumpeinnlegg det er du har i buksa di, mumler jeg irritert mot henne. Jeg lover, jeg sier vanligvis ikke så mange stygge ord i en setning. Bare på mandager. Og når jeg snakker med bitcher. Og rumpeinnlegg? Du vet, det er innlegg i bh-en, innlegg i rumpa. Bare en sånn liten rumpeformet pute man putter oppi buksa. Jeg tror det er en sånn Nicki Minaj har skaffet seg. Eller kanskje hun har den innebygd?

- Hva tenker du på nå, da? Spør bitchen som jeg trodde hadde pelt ræva si vekk herfra for evigheter siden. Vent- kanskje hun har lyst til at jeg skal kikke på rumpa hennes? Eller (gisp) kanskje hun har innebygd feit rumpe akkurat som Nicki? Snakker om å spore av. Vent.. Bitchen-som-burde-ha-pelt-ræva-si-vekk-for-evigheter-siden stilte et spørsmål?

- Jeg tenker på rumpa til Nicki Minaj. Tror du den er fake, eller at hun har innebygd rumpeinnlegg? Buser jeg ut med. Innimellom tror jeg kanskje jeg mangler et filter på tankene mine. Det går liksom rett fra tankefabrikken eller hva nå enn det stedet hvor tankene dine blir lagd, og rett til munnen, også ut av munnen. Hun (la meg gi henne et kallenavn. Bitchen-som-burde-pelt-ræva-si-vekk-for-evigheter-siden, kanskje? Det blir litt tungvint.. Hva med BSBPRSVFES? Fremdeles altfor vanskelig å huske.. Busspresidentvaffelsokk? Der har vi det. Busspresidentvaffelsokk.) ser litt rart på meg, og trekker på skuldrene.

- hallooo? Jorden kaller, babe! Sier hun og vifter med hånda foran fjeset mitt. Jeg ser sjokkert på henne. Vent... Babe? Når ble jeg baben hennes? Melissa er den eneste som har lov til å kalle meg babe. Ikke det at hun har lyst til det, da, etter at HENDELSEN hendte.

Med ett blir jeg sparket med rumpa først ut av drømmelandet midt sammen med Nicki Minaj og kallenavn. Melissa. Å shit. Jeg legger hodet i hendene og går forsiktig inn døra og inn i stua mi. Jeg setter meg tungt ned på sofaen når virkeligheten går inn for meg. Å shit en gang til. Plutselig hører jeg banking på døra.

Kanskje hun har kommet for å la meg si unnskyld? Kanskje hun har tilgitt meg? Fjeset mitt lyser opp og tankene mine går helt over på unnskyldninger og vi to som koser oss sammen, og de søte, små, rosa leppene hennes og... Pfft, Matthew, da. Jeg går med lette skritt mot døra og åpner døra gledesstrålende.

- Så fint du endelig har blitt glad igjen. Nå, blir du med på kino? Sier busspresidentvaffelsokken. Åh. Bare henne. Burde ikke hun ha dratt sin vei?Ansiktet mitt bare faller sammen. Se for deg uttrykket ditt når du får syv sider mattelekser som skal være ferdig til imorgen. Verre en det. (Jeg vet, imponerende sammenligning) Jeg ser bort på henne. Ja, særlig.

- Så fint, mamma plukker deg opp klokka 7! Hun smiler fra øre til øre. Jeg tror hun er en av de som lever etter prinsippet: den som tier, samtykker. Som i WUT hva skjedde nå? Har vaffelsokk bedt meg ut? Og jeg har svart ja? Så rart, det har jeg ikke fått med meg. Jeg går inn igjen, sydende av raseri. Herregud, hun gjør det ikke lett for folk å like henne.

Melissa POV

Jeg ligger veldig stille, veldig rolig i senga mi. Prøver å overbevise meg selv om at det ikke er så stort. Og det er det ikke heller. Det er bare gutten i mitt liv- nei, vent. Jeg tror at gutten i mitt- nei, nå får du holde opp, hjerne. Jeg trodde noen andre enn pappa, mamma, Marlene, Nico og Lucas (nei du gitt, stryk Lucas) elsket meg. Men da vet jeg det, ihvertfall. Jeg skal på skolen imorgen. Jeg skal klare meg uten noen gutt. Jeg skal klare meg uten Matthew.

Jeg våkner sakte, lukker og åpner øynene flere ganger etter hverandre. Hm. Lørdag. Fri fra lekser, skole og alt annet stressende som skjer i ukedagene. Fri fra å se Ew hver dag. Så rart, jeg kan ikke huske hvordan daten vår var? Kanskje han sprøytet bedøvelse i meg før han kidnappet meg!? Hyler jeg innvendig. Jaa, for det er sikkert hobbyen hans, det å kidnappe uskyldige nerder, sier jeg sarkastisk til meg selv. Men sånn for sikkerhets skyld går jeg bort til døra og ser at ingen har låst den. Og, du gitt, den var åpen. Overrakelse, Melissa! Pfft, mumler jeg lavt til meg selv, sånn at ikke noen tror jeg går rundt og snakket med meg selv- noe jeg mistenker at alle gjør, det er bare de modigste som tør å innrømme det. Eller de snodigste, sier den sarkasme-stemmen som på død og liv skal ødelegge alle de gode argumentene mine. Snakk om schizofreni. Men når man snakker om Ew.. Han kan jo ikke ha dratt ut minnene mine, heller. Så hva var det egentlig jeg gjorde i går? Jeg tenker hardt, og minner om noen dumme naturfagslekser er det eneste som faller ned i hodet mitt. Eller, det var mest sannsynlig ikke naturfagsleksene som var dumme, men jeg. Og jeg er ikke bare dum. Jeg har også schizofreni og alzheimer. Hvis du har lyst på en forsøksperson med flest mulig sykdommer, her er jeg og kan redde dagen din!

Jeg prøver på nytt å tenke gjennom hva jeg holdt på meg igår, da minnene mine fra i går kommer smertfullt fallende ned i hodet mitt som et takras. Eller, kanskje ikke takras.