Kjenner jeg deg?

Kapittel 3

Her er en del til, gitt. Nå ville jeg bare nevne en historie jeg er overrasket om ikke å ha nevnt før. Eller kanskje jeg bare er lat og ikke orker å skrive. Uansett, historien heter " trust" og er laget av Amalie- brukernavn.. Hvordan skulle jeg huske det. Vel, uansett, søk opp trust så dukker det opp bilde av et øye oppå noen trær (? Ga det mening?)! Kommenter/vote om dere liker historien og gi ris og ros nede i kommentarfeltet!

🎀🎀🎀

Matthew POV

Jeg går sakte hjem mot huset, snøflakene klistrer seg til håret mitt. Silja gikk sammen med meg et stykke, før hun gikk tilbake igjen akkurat sanme vei. Jeg mistenker at hun bor på helt motsatt side av skolen, men bare utnyttet anledningen. Jeg har ingenting i mot jenter, jeg er faktisk ganske glad i dem. Men problemet er at jeg aldri i mitt liv egentlig hatt en kjæreste, men mange beundrere- noen mer irriterende enn Silja, til og med. Det har aldri før fristet med en kjæreste, heller, men det må jeg ta opp til revurdering med meg selv. Jeg tørker av skoene mine på dørmatta, taster koden på alarmen og åpner døra. Det er helt bekmørkt der inne, og frosten biter i tærne mine. Jeg hutrer og skrur på alt av lys og varmekabler mens jeg går gjennom huset. Jeg vet at ingen er hjemme, så jeg går inn i stua med både lue og jakke på fremdeles.

Jeg setter meg godt til rette i sofaen, finner frem et teppe og skrur på tven. Det går noe helt rart, så i stedet finner jeg frem den sølvgrå datamaskinen min, og søker opp Melissa på internett. Seriøs stalking, altså. Jeg kan ikke etternavnet hennes, men etter en stund med søking på stedsnavn og gatenavn dukker et skolebilde av henne med rettet og krøllet hår opp på dataskjermen. Jeg trykker på det, og finner ut at hun heter Melissa Mayfair- hun har et fint etternavn også. Åhh, hva er galt med meg? Hun har sittet i hodet mitt i hele dag, tvinnet det lyse, krøllete håret rundt pekefingeren mens hun følger med i timen, snakket oppglødd med vennene sine om favoritthobbyen sin, klatring, og idet hun går hjem fra skolen sammen med den pene gutten hun alltid er med. Jeg orker ikke tenke på forholdet hennes til den gutten- men kanskje jeg skal spørre henne en dag.

Etter en stund bestemmer jeg meg for å jogge meg en tur- man må holde seg i form hvis man vil følge med på fotballen. Jeg skifter til treningsklær og jogger allerede før jeg er ute av døra. Jeg jogger i retning Mel's hus, og stopper litt rett utenfor. Plutselig åpner døra seg, og ut kommer Mel. I joggeklær. Jeg bøyer meg øyeblikkelig ned og later som om jeg knyter skolissene. Hun går helt bort til meg og ser over skulderen min.

- Hei, Ew, sier hun i et ubestemmelig tonefall. Jeg titter forsiktig opp på henne. Helt ubevegelige ansiktsmuskler, ingen uttrykk i det ellers så nydelige fjeset. (Åhæsj, hva er galt med meg) Jeg reiser meg sakte opp, ser en stund på henne før et listig smil brer seg over leppene mine. Før hun får tenkt over hva smilet betyr, dytter jeg henne ned i snøfonne bak henne. Hun blir helt våt av snø, og uttrykket blir først sjokk, så hevnlyst. Hun reiser seg sakte opp, tørker av armene sine sakte og kliner snøen sakte på armene mine før hun snur seg rundt igjen veldig sakte, og så, helt plutselig, plukker hun opp en svær haug med snø og hiver den i fjeset mitt. Hun fniser, den søteste fnisingen jeg har hørt i mitt liv, også peker hun på noe bak meg. Jeg snur meg rundt, og for sent oppdager jeg det eldste trikset i boka. Idet jeg snur meg tilbake har hun klart å finne en snøklump som hun putter nedi treningsgenseren min.

- åh, åh, åh, kaldt! Sier jeg, og føler meg som Anna i Frozen. Japp, jeg har sett den, sammen med kusina mi på fem år.

- Hihi, du ser ut som om du har en baby i magen! Ler hun mens hun peker på magen min. Og, ganske riktig, der er det en klump på størrelse med et strutseegg.

Melissa POV

Jeg ler videre og peker på magen hans. Han ser ut som en høne som skal til å verpe! Han drar fort opp genseren, og ut faller egget. Jeg legger også merke til at han mest sannsynlig har den mest veltrente magen jeg i mitt liv har sett.

- ser du på magen min, eller? Spør han ertelystent. Jeg ser opp på fjeset hans igjen, og rødmer. Jeg som aldri pleier å rødme!

- Nei, jeg ser på.. Stammer jeg frem. Blikket mitt fyker desperat rundt etter noe å lande på, men det er enten navlen eller det under navlen, så da blir det til at jeg flytter blikket opp til øynene hans. Det hjalp. Neida. Øynene hans er veldig lyseblå, nesten grå, og de gnistrer av humor mens han småler litt av meg.

- øynene dine, plumper jeg ut med. Noe måtte jo setningen ende med, hvis ikke hadde jeg virket helt hjernedød. Ikke det at jeg ikke virker hjernedød allerede. Han begynner å le høyt.

- Liker du det du ser, da? Spør han mens smilet brer seg enda lenger ut.

- Ørgh, vel, øynene dine er veldig.. Veltrente, nei! Jeg mente... Fine? Rødmingen min er et sted mellom tomatrød og lilla på skalaen, og jeg blir glad for snøfnuggene som kommer og kjøler ned de glovarme kinnene mine.

- Blir du med på kino? Buser han plutselig ut med. Jeg ser sjokkert bort på ham.

- Nei, selvfølgelig ikke. Jeg drar bare med venner på kino, sier jeg likefrem. Kanskje det sårer ham? Jeg får litt dårlig samvittighet, og sparker i grusen med joggeskoene. Åh, jeg skulle jogge. Han ser såret på meg, som et lite dyr. Sikkert blikket han bruker på alle jenter som han ikke får det han vil ha fra. Jeg smelter litt av det, jeg og. Men- det gjør jeg ikke. Det er helt meningsløst å smelte for et smil.

- Åh. Vær så snill? Spør han med stemmen osende av skuffelse. Kanskje det var den dårlige samvittighetsfølelsen, blikket som fikk meg til å smelte eller stemmen hans. Kanskje alle tre.

- Ja, ok. Fredag? Mumler jeg frem, men han hører det visst. Ansiktet hans sprekker opp i et smil. Æsj, jeg ga ham det han ville ha. Han tok meg i et svakt øyeblikk, bare, sier jeg til meg selv.

- okkei, jeg plukker deg opp klokken åtte! Roper ham fornøyd ut.