Alle drar tilslutt 2

Kapittel 8

”Vet Charles det?” spør Joe og jeg rister på hodet og tar tak i tekoppen min.
”Jeg har ikke fortalt det enda, og så vidt jeg vet, kommer ikke Lukas til å gjøre det heller” Joe rister på hodet og setter seg foran meg med kaffekoppen sin.
”Har du spurt hvorfor han er sånn?” Jeg rister på hodet igjen.
”Han kom til graven til Beth i går og da spurte jeg om han kom dit ofte, men han ignorerte meg” sukker jeg og drikker av den varme koppen.
”Han virker litt utafor” mumler Joe og jeg nikker meg enig.
”Helt siden den dagen Beth gikk bort, har han vært så fraværende” Joe ser på meg med et beklagende blikk og tar hånden min i hans.
”Jeg håper han kommer seg snart, eller i det minste tar til fornuft og snakker med noen” Jeg nikker og ser ned i teen min.
”Jeg skulle bare ønske at jeg kunne hjelpe han” Jeg møter blikket til Joe.
”Du gjør så godt du kan. Jeg tror han bare trenger litt tid” Jeg nikker og Joe trekker til seg hånden før han drikker litt.
”Men nå vil jeg kose meg litt med deg uten å tenke på mamma, pappa eller Lukas” smiler jeg og han hever øyebrynet sitt opp og ned.
”Det skal vi nok klare” Jeg sparker han svakt i leggen og ler litt.
”Dust” Han ler og skyver koppen sin unna.
”Hva tenkte du på da?” spør han og lener seg over bordet.
”Kan vi ikke bare se en film” Joe nikker og strekker hånden sin ut mot min før vi reiser oss opp og går inn i stuen hans. 

”Takk” smiler jeg mot Joe. Vi står i gangen og jeg er på vei til å dra hjem igjen.
”For hva?” Han ser undrende på meg og lener seg inntil dørkarmen inn til stuen.
”For at du fikk meg på andre tanker” Han gir meg et smil og kommer mot meg.
”Jeg vil alltid være her for deg Mathilda. Det må du alltid huske” Jeg steller meg på tå og ser inn i de nydelige øynene hans.
”Takk” mumler jeg og legger leppene mine på de varme leppene hans. ”Jeg elsker deg” Jeg trekker meg bort fra han og smiler.
”Jeg elsker deg å!” Han lener seg mot meg og gir meg et nytt, nydelig kyss.
”Vi snakkes senere” Han nikker og slipper taket om midjen min. Jeg tar med meg bilnøklene mine og går ut. Bilen min er fremdeles varm, men kaldere enn i sted. Selv om jeg nettopp gikk ut av huset til Joe, savner jeg han. Jeg rister på hodet av meg selv. Joe behandler meg så fantastisk, men jeg kan ikke bo hos han heller. Vi har ikke holdt på så lenge. Dessuten må jeg nesten takle det som skjer hjemme. Jeg kan ikke bare rømme fra det heller. Ting som skjer, må ordnes opp i.

Jeg skvetter i det jeg går inn i stuen.
”Hva gjør du her?” spør jeg mamma som sitter med ryggen mot meg i sofaen.
”Jeg tenkte å komme innom dere for å hilse på” sier hun og snur seg mot meg med et smil.
”Og du tenkte at klokken elleve på kvelden passet bra?” spør jeg og krysser armene mine over brystet. Hun sukker og reiser seg opp.
”Det var ikke meningen å komme så sent, men jeg skulle på intervju i dag også ville jeg se dere i dag” Hun kommer mot meg, men jeg rister på hodet og trekker meg lengre bort fra henne.
”Hva om ikke vi vil se deg?” Hun ser såret på meg.
”Mathilda. Jeg prøver bare å bli kjent med dere” sier hun.
”Er det derfor du forlot oss når vi var barn?” Jeg ser stygt på henne og går forbi henne, men hun tar tak i armen min og snur meg rundt. Jeg trekker armen min fort tilbake til meg.
”Kan dere ikke i det minste gi meg en sjanse til å forklare ting?” Jeg rister på hodet og rygger unna henne.
”Det gjorde du fint til pappa når du dro” Mumler jeg og snur meg og begynner å gå oppover trappen, men stopper halvveis. Jeg snur meg mot henne og hun hever blikket mot meg og ser nesten litt håpefullt på meg. ”Du kan gå ut samme veien som du kom inn” Jeg snur meg igjen og løper den siste biten opp trappen og forter meg inn på rommet. Jeg legger meg ned i sengen og vender hodet mot vinduet og ser ut i tussmørket. Det banker svakt på døren min og jeg stønner irritert.
”Bare gå” roper jeg, men personen lukker opp døren uansett. Jeg snur meg og ser irritert på Lukas.
”Hørte du ikke hva jeg sa?” spør jeg og han lukker døren bak seg og setter seg i sengen min.
”Var det mamma som kom?” spør han og jeg nikker.
”Er du edru nå?” spør jeg han og denne gangen er det hans tur til å nikke.
”Hva ville hun?” spør han og jeg snur meg mot vinduet igjen og legger meg ned i sengen.
”Hun ville forklare hvorfor hun dro eller noe sånt?” mumler jeg og jeg kan høre at han mumler et lite ok tilbake før jeg kjenner at han reiser seg opp.
”Hvorfor gjør du det?” spør jeg uten å se på han.
”Gjør hva?” Jeg snur meg og ser dumt på han.
”Drikker hver dag og tar med deg en ny jente inn hit så fort pappa ikke er her” Han snur seg og går mot døren. ”Kan du svare?” spør jeg og han rister på hodet før han åpner døren.
”Nei” Det er det siste han sier før han lukker døren igjen etter seg og jeg blir igjen alene på rommet. Jeg snur meg på ryggen og stirrer opp i det hvite taket. Tankene flyter i hodet mitt. Kanskje jeg var for streng med mamma. Jeg skulle kanskje lat henne forklare, men samtidig var det hun som forlot oss. Hun forklarte ovenfor pappa da. Hun skjønner ikke at hun ikke bare kan komme å tro at hun kan være en mor for meg og Lukas etter så mange år. Jeg skjønner ikke en gang at jeg tenker på henne som mamma. Det var alltid pappa som var her for oss. Han har fulgt oss gjennom hele livet, og nå kommer mamma. Helt ut av det blå. Som om ingen ting skulle skjedd. Vi vil ikke en gang ha noe med henne å gjøre! Hvorfor er det så vanskelig for henne å forstå det?