Fortidens Hemmelighet

4.Familie Tragedie

Alle samlet seg på kjøkkenet for å spise middag. Det var en god stemning blandt alle sammen. Til og med kranglefanter av gjestene. "Hvor lang tid tror du det tar før de setter i gang å krangle ?" spurte Julia. Francesca fniste.

"Kjenner vi dem rett kommer de til å krangle med èn gang den ène motsier den andre." Kniste hun videre. Kjøkkenet var varmt og trivelig. Øverst på langbordet, satt papegøya Ariana Jensen. Hun var ei skikkelig sladrekjærring og hun snakket hele tiden. Det var irriterende. Ved siden av henne igjen satt Ingelin og Harry Hansen.

"De er på gjennomreise." Hvisket Francesca. På hver sin side av bordet, satt kranglefantene. De het Ola Lindeberg og Albert Svalberg. Nå satt de å pekte mot hverandre med gafler.Det virket ikke særlig trygt syntes Julia.
"Ja allesammen, nå tenkte jeg å fortelle om kveldens høydepunkt for jeg tror det er flere enn jeg som er interessert i å snakke om gårdens historie." Alle sa seg enige og med det begynte Amanda å fortelle. Alle lyttet spente, for det Amanda fortalte var spennende.

"For mange år siden, kanskje litt under 100 år, var det en eiesyk egoist som drev gården. Hans navn var Magnus Montella. Han hadde norsk mor, men faren hans var italiener og derfor bærer familien etternavnet Montella. Han hadde en nydelig datter. Hennes navn var Marcela. Marcela var like vakker på utsiden som på innsiden. Alle menn i bygda tørstet etter henne og skjønnheten hennes. Hun hadde høye kinnben og langt brunt hår og hun var tynn. Mer informasjon har jeg ikke, annet enn bildet som henger i dagligstua. Marcela brydde seg lite om skjønnhet til tross for utseende. Hun brydde seg fint lite om gutter også så det er sagt. Det eneste hun brydde seg om var hester. Hun hadde en egen favoritt hest på gården blant farens mange hester. Den hvite shirehesten Olivia. På grunn av Marcelas' far sitt store navn og temperament så var familien respektert i samfunnet. De var rike og de hadde både tjenere og kokker. Blant tjenerne var den flotte, men fattige, mannen Knut Jarlsberg. Han var en pliktoppfyllende, sjarmerende og hyggelig mann som Marcela fort falt for. Han pleide å ri den svarte shiren Dunder sammen med Marcela og Olivia. De utviklet et forhold til hverandre og etterhvert forlovet de seg. Men dette visste ikke Marcela's far om. Marcela var redd for at hvis faren fant det ut, kom han til å straffe Knut hardt. En dag kom Magnus stolt bort til Marcela og fortalte at han hadde lovet bort Marcela. Dette var til en rikmannsfamilie på den andre siden at landet. De hadde hvert på besøk i nærområde og deres sønn hadde åpnet øynene når han hadde sett Marcela. Han hadde lagt sin elsk på hennes skjønnhet med en gang og hadde bedt om tillatelse for å bli forlovet med Marcela. Marcela hadde nektet. Hun nektet sterkt og faren hadde blitt sint og sperret henne inne på rommet sitt sånn at hun kunne tenke over hva hun holdt på med. Heldigvis for henne, jobbet Knut sent den dagen og hun hadde fått oppmerksomheten hans. Hun hadde bedt ham vente i stallen sånn at de kunne ri ut når Magnus hadde sovnet. Som sakt så gjort. De red ut til en spesiell plass i skogen på Dunder og Olivia. Der snakket de ut om planer for fremtiden. De snakket om at de skulle rømme, dra til et sted der ingen kjente til navnet Montella. De forseglet avtalen med et kyss og avtalte om at én måned skulle de rømme på hesteryggen.
Etter to uker begynte Marcela å bli dårlig. Hun kastet opp masse over tid. Hun fant ut at hun var blitt gravid. Hun visste godt at faren aldri måtte finne ut av dette og hvertfall ikke få vite hvem faren til barnet var. Hun måtte avlyse rømningsaksjonen med Knut. Hun visste ikke sine arme råd. Så hun søkte hjelp hos Olivia. Hun kunne ikke ri avgårde i denne tilstanden, men om hun ikke dro snart, kom faren til å sende henne til en annen del av landet. Hun måtte møte Knut og fortelle ham om hva som skjedde. Så det var det hun gjorde, men denne gangen så gikk de til deres sted i skogen. Hun fortalte om graviditeten og sammen la de en ny plan om at Marcela skulle dra med denne rikmanns gutten og vente på Knut der. Det de ikke visste var at den sjalu stallgutten Christian hadde fulgt etter dem. Han stakk kjepper i hjulene for dem og fortalte Magnus om hva datteren planla. Først trodde ikke Magnus på gutten, men så la han puslebiter om datteren sammen og han krevde at hun dro så snart som mulig. Marcela var knust, men hun visste at det måtte gjøres. Hun sa seg med på å dra sin vei fra gården. Hun hadde en tung avskjed med Knut og dro sin veg."
Amanda tok en slurk eplejuice mens alle satt med tente ører på fortsettelsen. Julia var i helspenn. Hva kom til å skje videre med Knut og Marcela ?
"Etter 6 måneder på den andre siden av landet mottok Marcela et hastebrev fra faren sin. I brevet fortalte han at Olivia var alvorlig syk og at hun måtte komme hjem med én gang. Marcela tok raskeste vei hjem. Det første sjokket kom da hun fikk vite at de måtte avlive Olivia kort tid etter at brevet var sendt. Hun fikk ikke en gang tatt farvel. Hun spurte en stallgutt etter Knut, men han fortalte at han ikke var på gården. Han hadde dratt inn i til byen i et ærend for Magnus for ikke lenge siden. Han hadde ridd på Dunder i vill fart da dette hadde hvert utrolig viktig og han ville være tilbake snart. Marcela bestemte seg for at hun skulle vente på gården til han kom tilbake. Men han kom ikke. Hun ventet i timer. Til slutt var hun blitt så urolig at hun hadde sendt en stallgutt ut for å lete siden hun var gravid og kunne ikke ri selv. Stallgutten hadde lett etter Knut i evigheter, men Knut dukket ikke opp. Marcela begynte virkelig å bli urolig. Det ble en søvnløs natt og ved daggry dro hun selv ut på tur på en av farens shirehester. Hun visste at hun ikke burde ri, men hun var for urolig. Dessuten valgte hun den stødigste av farens hester så hun bekymret seg ikke. Etter å ha lett i timer ga hun opp og dro hjem, helt fra seg av bekymringer. Magnus var bekymret for hesten og for Knut. Han var hans beste mann og hesten hans var verdt masse. Så plutselig den ettermiddagen dukket Dunder opp på tunet, fra seg og uten rytter så klart. Han var vill i blikket og han haltet. Dunder ble aldri den samme hesten og de fant aldri igjen Knut. Han var forsvunnet på mystisk vis. Marcela ble knust da alle bare ga opp. Hun ville ikke, men til slutt innså hun at hun aldri kom til å se sin elskede kjære igjen. Barnet kom aldri til å få kjenne sin far. Dessverre så stengte hun seg inne og fortalte ingen om sorgen sin. Det eneste hun krevde var at Dunder skulle holdes i live. Han ble ikke ridbar igjen. Marcela gikk fra rikmann sønnen, flyttet tilbake til gården og  fikk en sønn. Det var min far, bestefaren til Francesca og Julietta. Selvom Marcela ble lykkelig med sønnen sin, klarte hun aldri å kvitte seg med tomrommet etter Knut i sitt hjerte. Noen år senere bestemte hun seg for å dra ut og lete etter Knut en siste gang. Hun hadde aldri gitt opp og det gjorde henne gal. Hun hadde ventet på han i fem år og til slutt ga hun etter for galskapen. Hun red ut på Dunder en stormfull natt. Hun kom aldri tilbake etter den rideturen. Min far endte opp med å vokse opp med sin bestefar."
Det var stille noen minutter, helt til Julia brøt stillheten.
"Men hva med Dunder ?"
"Som jeg sa var Dunder ustabil. Alle regnet med at Marcela enten ble kastet av eller at lynet slo ned i dem begge. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde med dem..."
"Men hvorfor har aldri bestefar fortalt om dette om oldemor Marcela ?" Sa Francesca.
"Han visste lite om sin egen mor dessverre. Det var sjelden de snakket om Marcela. De var redde for at ham skulle begynne å lete han også. De kunne ikke risikere noe, uansett hva. De vet ikke hva som skjedde med Knut, men de ville aldri a sjansen på at han skulle følge i morens fotspor å begynne og lete."
"Men hva skjedde med tipp-oldefar ?" Spurte Julia.
"Han ble en gammel mann. Han døde rett etter at pappa fant frem til mamma. Han sørget etter at datteren hadde gått det han kalte "ondskapens vei" og lett etter Knut. Han var redd for at alle skulle gå den veien i familien. Han skrev ned historien i et brev han etterlot etter han var død. Han tenkte det var viktig at familien visste om Marcela."
"Og tror du at bestefars plutselige død har noe med oldemor Marcela's død ?"
"Nei, naturligvis ikke. Pappa var gammel og døde fordi han var syk."
"Ligger det noe mer i familie-historien ?"
"Bare det at ett eller annet sted ligger familiearven våres som skal sikre generasjoner. Som sakt så var familien rik og ett sted så gjemte han formuen. Den eneste ledetråden han har etterlatt er i brevet om historien vår. Dessverre har ingen sett det brevet siden han døde."
"Men hvordan vet du om historien våres ?" Spør Francesca
"Jeg har gjort litt research og jeg fant flere tråder og jeg oppsøkte historie registret. Oldefaren min hadde visst lagt det til i historien da det var en viktig del. Men ingen har nøyaktige detaljer, det finnes bare i brevet han etterlot. Synd ingen har funnet det." Jentene takket for lunsjen og gikk ut i stallen for å si god natt til hestene. Jen ville egentlig si natta til Søta, men hun hadde måttet gå å legge seg. Julia begynte selv å bli trøtt etter en lang dag. Francesca åpnet stalldøra og en herlig duft av høy og hest møtte de to slitne jentene.
"Så det der er Søta ?" Sa Julia og pekte på en søt palominohoppe med et bredt bles i ansiktet. Med en gang Julia nærmet seg strøk den øra bakover og flekket tenner.
"Pass på Julia, hun er farlig skummel. Den eneste hun ikke hater er faktisk Jen. De er DET radar paret, som jeg sa tidligere. Men men, sånn er det i disse dager. På tide å fôre." Når de hadde gitt mat bestemte Julia seg for å hilse på Tellus. Han la ørene frem og snuste på henne. Julia strøk over det svarte hårlaget.
"Hvordan kan du være ond ? Du som alltid har hvert så snill ? Du savner bestefar, gjør du ikke ?" Plutselig strøk vallaken ørene sine bakover. Julia skjønte ingenting før øyekroken hennes oppfattet en slags skygge ved siden av henne. "Fran ?" Plutselig gikk lyset ig alt ble svart.