Rosa Utstillingsdukke - et mot til forandring

Kap. 3: Butikkdamen Daniella

Oppe i butikken er alt som før. De ansatte hadde personalfester og nøt livet med de nye selvlysende utstillingsdukkene godt plassert i butikkvinduet. I glassene var det champagnebobler og så altfor ofte inviterte de på kundekvelder for å feire seg selv med tapas like utenfor. Sammen hadde de det gøy uten ofre en eneste tanke på hvilken lidelse som befant seg like under; livet til de gamle utstillingsdukkene; de som ikke gjør annet nå enn å ligge og råtne i sitt eget mørke, de som ingen vet eksisterte mer. Det var ikke før etter mange febrilske år når en velkjent jente dukket opp at det gamle fikk oppmerksomhet. Jenta har vokst siden sist, og skulle ønske hun kunne komme tilbake før. Nå er hun eldre, 12 år og får derfor lov til å gå små turer alene. Hun saumfarte butikken på jakt etter den triste utstillingsdukken, men når hun ikke klarte å finne henne ble hun skuffet og mistet håpet. Det var dette ene øyeblikket hun hadde gledet seg til i alle år, og så er hun ikke der. Nei, nei. Hun måtte være der. Hun hadde drømt om utstillingsdukken i alle år, at en dag ville det skje at hun klarer å få den triste utstillingsdukken til å bli glad.

I butikkvinduet så jenta at det var kommet nye selvlysende utstillingsdukker. Jenta satt seg ned på gulvet og gråt fordi hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre. Det var som at drømmen gikk i tusen knas. Siden sist hadde hun fått tak i samme hårsløyfe som den triste utstillingsdukken hadde og det var derfor hun gledet seg til å komme tilbake. Hun vil vise at uansett om hun bare er en dukke, så har hun også en verdi. Ikke lenge etter ble jenta møtt av en dame i 30-årene, «Hei, trenger du hjelp?» spurte butikkdamen.
På navneskiltet sto det Daniella Johansen, så hun regnet med at butikkdamen het det. Jenta sa alt som det var fra den spede begynnelsen, men Daniella kunne ikke hjelpe fordi de gamle dukkene er plassert vekk for flere år siden vekk på grunn av slitasje. På den ene dukken var en finger brekt av og sånt kan de ikke vise frem for kunder. De nye utstillingsdukkene er i tillegg selvlysende og går på batterier. Ifølge butikklederen sparer de mye strøm fordi de slipper å ha lys ellers i vinduet. Jenta gråt og ville ikke gi seg. Daniella ble bekymret fordi hun synes det er rart at jenta er alene når hun fremstår som psykisk ustabil, «Er det noe galt? Du virker så... trist? Hvorfor gråter du?»

«Det går bra,» svarte jenta
«Jeg ser at det er noe, du kan si det til meg,» sa butikkdamen Daniella
«Altså,» sa jenta
 «Jeg lytter,» smilte Daniella

Jenta tørket vekk tårene, « Okei, hvis du mener det, men da lover du å ikke forhåndsdømme. Det skjedde for noen år siden at jeg var her med foreldrene mine og da så jeg en utstillingsdukke som var trist, men jeg finner ikke hun nå. Jeg vil gjerne se henne igjen, kan jeg det?» spurte jenta, men til det visste ikke Daniella hva hun skulle svare, «Vent litt,» sa hun raskt og tok opp mobilen for å søke opp informasjon på hva som kunne være galt med jenta.

Hun fikk tanker om at den 12 år gamle jenta slet med hallusinasjoner og alvorlige vrangforestillinger. Trodde hun virkelig at en utstillingsdukke har følelser?

«Hvor sa du foreldrene dine er?» spurte Daniella
«Jeg sa ikke noe om dem, fordi jeg er stor nok til å gå alene nå,» sa jenta.
«Selvsagt, jeg skjønner,» sier Daniella
«Men, utstillingsdukken! Vet du hvilken jeg mente?» spurte jenta

Daniella svarte ikke fordi hun er overbevist om at den lille jenta sliter med en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Hun fikk tanker om å kontakte profesjonelle fagfolk innen helse siden det umulig kan være forsvarlig at en sinnsforvirret jente vandrer fritt. Hun lot være inntil videre fordi hun ikke ønsket å skape unødvendig dramatikk. Etter utallige uker og måneder hadde jenta hver dag kommet tilbake og satt seg på samme plass ved de nye selvlysende utstillingsdukkene. Det førte til at Daniella ble mektig lei og ikke så annen utvei, enn å skrive status på sin sosiale medier-profil om jenta. Innlegget fikk godt over flere 10 000 likes og delinger. Statusen på Facebook endte med at både lokal- og riksdekkende avis skrev utallige artikler, men jenta brydde seg ikke om mediaoppmerksomheten. Når en journalist kom bort sa hun alt hun mente om utstillingsdukkene. Saken ble til dels sensurert med hensyn til at jenta er alvorlig syk.

Daniella ville gjøre noe, men hun hadde ikke fått inn et eneste tips. Det på tross av medieoppmerksomheten. Hun begynte å lure på om jenta er hjemløs og vokst opp uten foreldre, men kastet fort tanken fra seg. Den egentlige årsaken som Daniella ikke visste om, var fordi foreldrene er på en etterlengtet bryllupsreise hvor de ikke bestandig har tid til å holde seg oppdatert på nyhetene hjemme i Norge.