Rosa Utstillingsdukke - et mot til forandring

Kap. 2: Veikrysset

Noen dager senere var alt som før oppe i butikken. Den lille jenta har Rosa ikke sett siden foreldrene dro henne med seg, men det er hun sjeleglad for. Nå er høsten i gang og kanskje får Rosa det hun alltid har drømt om: en jobb som frisør. Men freden varte ikke lenge. En gjeng tenåringer kom og plaget utstillingsdukkene. De tok av armen til Rosa og kastet den frem og tilbake for seg selv. Når hun fikk armen tilbake har de jammen meg klart å brekt av en finger. Rosa begynte å gråte, men siden hun er en utstillingsdukke er det ingen som kan se eller høre.

Akkurat nå dukket minnene om den lille jenta opp. I forhold til tenåringene virket jenta snill. Hun gjorde i det minste ikke skade. Når butikken skal stenge slukker de butikkansatte alltid lyset. Rosa liker når det er natt fordi da er det fred og ro fra alt maset og kundene som ikke gjør annet, enn å plage. Hun er den eneste utstillingsdukken som liker natta best. De andre dukkene stortrives i sin vindusjobb og skjønner ikke hvorfor Rosa er så pessimistisk.

«Du må være positiv,» sa Johnny Utstillingsdukke
«Ja, alle andre bortsett fra deg har det bra,» sa Ida Utstillingsdukke
 «Dere forstår ikke! Jeg vil ikke være utstillingsdukke,» skrek Rosa.

Både Johnny og Ida klaget på Rosas oppførsel. Den resterende dukken i samme vindu nikket seg enig. Hun har fått navnet Sissel, men hun er ganske usikker og tør ikke alltid å ta til ord. Faktisk er det sånn at Sissel nesten ikke levde et liv selv. Hun er så redd for å virke egoistisk at på det sosial nettstedet kalt «Dukkeby» har hun ikke profilbilde eller noe på profilen sin. De andre ønsket ikke å bry seg om Rosa fordi hun konstant klaget på bagateller.

Neste morgen kom de butikkansatte endelig tilbake på jobb. Det er en spesiell dag. Rosa smilte fordi det er om høsten hun trives best fordi da er det så mange vakre farger å se, «Endelig», sa hun stolt inni seg. Hun fikk noen tanker om at de ansatte kom til å ordne klar høstutstillingen med all slags farger. Det eneste positive med å være utstillingsdukke, er å få vært en del av alle vindus-utstillingene, men dessverre var det langt i fra det de plana denne gangen. Det tenker Rosa at hun burde ha forstått. Hvordan kunne hun være så dum? Som om de skulle ha forandret seg nå.
Verken Rosa eller de andre forsto ikke hva som foregikk. De ble alle revet vekk fra vinduet og ikke lenge etter sto alle nede i butikkens mørklagte kjeller. De hadde ikke lengre kunder og klær som nærmeste nabo, men edderkopper og annet gammelt skrot. Den røde kjolen fikk hun ikke skiftet, og måtte pent fortsette å ha den på. Hun ville bare ha en bukse og genser, ikke kjole. Hvorfor må det være så vanskelig å forstå?

Johnny hoppet bort til Rosa og la en hånd på skulderen, «Du burde være takknemlig, for nå kan vi snakke og bevege på oss så mye vi vil,» sa Johnny, som hintet til at selv om livet i butikkvinduet er over, så har livet i seg selv fått en ny start, «Ny start?» kremtet Rosa som var så sinna at hun boblet over. Hvordan våger han? Dette er ikke en ny start, det er døden! Er det et liv å være innestengt i en kjeller? Og hvorfor har ikke utstillingsdukker like rettigheter som alle andre? Det er urettferdig! Til sammen er de fire utstillingsdukker i kjelleren; Johnny, Rosa, Ida og Sissel, men sistnevnte følte seg ofte på utsiden fordi de andre er mer sammensveiset som gruppe. Helt siden de ble født på den norske dukke-fabrikken har de vært sammen. Fra butikkvinduet husker de dager med shoppefrelste mennesker. Nesten nå inni seg, begynte Rosa smått å savne butikklivet, for det var bedre å være oppe i lyset - enn her de er nå; i kjelleren. Hun burde ikke klage, for det vet hun kan gjøre alt verre. Rosa var langt i fra rolig og kjente en mild klaustrofobi inni seg. Hun var rastløs og trengte å bevege og komme seg opp fra hullet de er i. Hun ville sloss for det hun tror på og si ifra til menneskene om nøyaktig det hun mener. Ida prøvde å dempe henne ned, «Slutt å tull,» sa hun, men ingenting hjalp fordi Rosa er som hun er, sta som et esel, «Sissel er med meg! Ikke sant, Sissel?» skrek hun.
Sissel vrikket på foten. Aller helst ville hun slippe, men siden Rosa er som hun er, nyttet det ikke. To mot to er til og med rettferdig, sa Rosa i det hun dro Sissel med seg til sin side av streken. Johnny og Ida sto på den andre siden av streken, helt uvitende om hva de skulle si. Den såkalte «krigen» Rosa tydeligvis mente hun hadde startet skjønte de ikke noe av. Hva skal det hjelpe å sloss med hverandre? Rosa slang fra seg banneord og andre banale uttrykk i vilden sky fordi hun ikke klarte å se klart.

Det var først etter en stund at hun innså den såkalte krigen var bare å glemme. Når ingen av de andre ville kjempe, var det ikke noe mening for henne sloss med to vegger. Rosa gikk noen runder med seg selv. Hun pønsket ut en plan b. Det eneste Rosa vil er å komme ut i frisk luft. Hun vil se sola, kjenne på gresset og være en del av alt som skjer blant menneskene. De andre utstillingsdukkene har gitt opp håpet, og ba Rosa om å innse det samme. De er dukker, og det finnes ikke annet liv for dem enn livet de har nå. Fortsatt var den lille jenta i Rosas tanker, men nå får hun i hvert fall aldri se mer til henne fordi alle som blir plassert i kjelleren gjør det for å bli glemt. Kjelleren er et symbol på livets død.