Rosa Utstillingsdukke - et mot til forandring

Kap. 5: Et mareritt

Fem dager senere er situasjonen fortsatt ikke noe forbedret. Nadia er langt i fra seg selv og føler seg fjern. Plutselig hadde Nadia et øyeblikk uten tilsyn. Det førte til at hun oppdaget en verandadør som gikk opp. Aller først lurte hun på hvem som lukket opp, men det var ingen. Var det vinden? Hun grep sjansen, men i det hun løp ut la de ansatte merke til det. De så alle som en, Nadia som løp ned den lille trappa og videre bortover mot det trafikkerte veikrysset. De gjorde et forsøk å løpe etter, men innså at det ikke nyttet. Istedenfor gikk de inn og noterte ned hendelsen i journalen. De tok også kontakt med politiet. I avisa neste dag kom følgende overskrift: «Syk jente rømt fra barnehjem - tips oss!». I artikkel ble det notert at det er samme jente som tidligere avisoppslag om jenta i klesbutikken.
Nadia skalv inni seg av redsel, «Hjelp,» ropte Nadia, men ingen hørte der hun gikk helt alene i en fremmed by. I en sidegate så hun mye skrot og pappesker, «Kan jeg sove her?», undret hun.
I en søppeldunk fant hun en gammel avis med seg selv på forsiden. Hun tok avisa og brukte den som underlag i en av pappeskene. Inni avisa var det bilder av storebrødrene som så fortvilte ut. Storebrødrene hadde arrangert leteaksjoner og gjort alt de kunne, uten et eneste spor. De hadde til og med sendt en melding til foreldrene om hendelsen, men til det ble foreldrene rasende. De kommer hjem om en uke, så inntil da måtte storebrødrene holde hodet kaldt og klare seg alene med alt styret rundt lillesøsteren deres.

Når Nadia våknet neste dag følte hun seg uthvilt. Et fenomen hun såvidt har hørt om er dumpstring som går ut på å finne mat i søppeldunker. Nadia grep sjansen og gjorde som det hun hadde sett på TV. Hun var sulten og brydde seg ikke om bilene som kjørte forbi. Det er rart hva noen kaster, for mye var fortsatt spiselig. Da hun gikk bortover veien etter å ha spist litt merket hun at ved alle butikkvinduene sto det mange og filmet med mobiltelefonene sine. Det så ut som de tok selfie med utstillingsdukkene, «Respektløst!» tenkte Nadia, illsint.

Som om ikke det var ille nok. Et stykke unna, i en park observerte hun en gruppe mennesker i ulike posisjoner. Noen sto og andre satt, helt uten bevegelse og alt i ekte utstillingsdukke stil. Blant folkemengden var det en som filmet og videoen skulle selvsagt ut på sosiale medier markert med hashtag #mannequinchallenge.
Selv synes Nadia det er tåpelig. Hvem er det som kom på dette? Nadia savner den triste utstillingsdukken, men så på merkelig vis så hun alt med nye øyne. Kan det være tegn at hun er på rett vei? Et stykke bort så hun en som virket å være på samme alder. Først ble hun usikker hvilket kjønn, men det lignet en gutt. Nadia spaserte bort i håp om at han vet noe om den triste utstillingsdukken.
«Hei», sa Nadia
Den påståtte gutten så opp og hilste tilbake. Det virket som han ikke reagerte at en ukjent jente snakket til ham.
«Hva heter du?» spurte Nadia
«Elena, enn du?», sa den ukjente jenta
«Vent, nei — øh — er ikke det et jentenavn...?», spurte Nadia
«Ja, hva så? Jeg er jente», sa Elena, noe irritert at hun nesten fikk lyst til å gå sin vei, men Nadia hadde flaks fordi Elena er vandt til at mange mistolker henne som en gutt siden hun har valgt å gå i gutteklær og klippet håret kort som en gutt.
«Men hva heter du?» spurte Elena
«E-Elena...» stotret Nadia, noe borte vekk.
«Ja, det er meg. Jeg lurte på hva du heter?» flirte Elena. Nadia trodde hun hadde sagt det, men så kom hun på at hun ikke hadde gjort, «Jeg heter Nadia Kirseblom,» sa hun fort og rødmende. Elena smilte, «Fint navn, hyggelig å hilse på deg».
Nadia og Elena lot samtalen flyte om alt mellom vær og vind. De ble godt kjent og fant ut at de var på et vis var ganske like. Begge likte den populære artisten Jeane Queen. Samt at de var like gammel. De rakk ikke å si mer, før de ble møtt av en eldre herremann som kom gående mot dem. Begge håpet at han ikke var ute etter dem, men dessverre var det nettopp det han var. Nadia var redd og bet seg i tunga, mens hun holdt Elena i armen. De to unge pikene ville ifølge den 40 årige herremannen være prikken over i'en til hans nye prosjekt.