Rosa Utstillingsdukke - et mot til forandring

Kap. 4: Oppdagelsen av en kjeller

Neste uke våknet Daniella til frost på bakken. Siden hun fortsatt er bekymret for jenta dro hun direkte til sjefen på jobben i håp om å få en fortgang på prosessen, men dessverre kunne ikke han heller gjøre noe, «Er du sikker?» spurte Daniella.
«Ja,» svarte butikksjefen, men Daniella maktet ikke å gi opp og ville at alt skulle bli bra. Hun satt med store papirbunker og ringte rundt til alle hun kjente og var venn med på Facebook. Daniella er til vanlig en sosial og imøtekommende dame med en utstråling folk flest ikke klarer å motstå. Hun har per dags dato 549 venner på Facebook og 938 følgere på Instagram. På fritiden elsker hun å bake og er til og med medlem i en bakeklubb. Etter flere håpløse dager så hun seg nødt til å gi opp, men på grunn av alt papirarbeidet hadde hun glemt å holde et øye med jenta som nå så ut til å være forsvunnet. Nadia Kirseblom som jenta het, hadde ikke klart å sitte i ro. Hun fant ut at hun ville utforske butikken mer i håp om å selv finne den triste utstillingsdukken. Det kriblet i føttene og før hun visste ord av det, oppdaget hun en dør til en kjeller med et skilt det sto:

«ADGANG FORBUDT»
(gjelder ikke ansatte)

Nadia trosset beskjeden for hvor farlig kan det være? Det er bare en kjeller tenkte hun, i det hun tok første skritt ned i dypeste grunn. Trappen var lang og bred. En lysbryter på veggen skrudde hun på, men lyset var dårlig og blinket ofte. Det var ikke mye hun så, men det hun så var skrot og gamle ting. Plutselig hører hun en merkelig lyd,
«Hei», sa en ukjent stemme
Nadia skvatt og snudde seg. Der sto det en utstillingsdukke og smilte.
«Skal du ikke svare?» spurte Johnny Utstillingsdukke

Nadia stammet og fikk ikke frem et ord. Snakket virkelig dukken? Hun er ikke vandt til å snakke med fremmede og i hvert fall ikke utstillingsdukker, men selv om Nadia ikke snakket, så brydde ikke utstillingsdukken seg om det.
«Vet du hvem Rosa Utstillingsdukke er?» spurte Johnny Utstillingsdukke, etter å ha presentert seg selv og sin verden, men det visste ikke Nadia.
«Nei,» sa hun
«Da er det best at du går,» sa Johnny.
«Men, du sa jo—» sier Nadia, men Johnny ville ikke høre. Han snudde ryggen til, men det Nadia ikke visste er at dukken hadde nettopp gjort noe galt, nemlig å snakke til et menneske. For utstillingsdukker finnes det en blå perm hvor det står svart på hvitt alt som ikke er lov med noe som er ilagt med magi. Når noen åpner permen så synger den ut alle lover og regler.

Første vers lyder som så:

Du skal leve og dyrke butikken,
være ansiktet utav.
For butikkens vindu er vårt paradis,
som den ene retningen vi i livet har
skal vi gjøre det beste for alle part.

Du skal nøye deg med dette livet som du har fått i gave,
for de som ser og dyrker deg.
Når enden er nær vil du oppleve at ingen setter pris på deg,
men vit å sett pris på øyeblikket.

Evigheten varer ikke evig og kanskje er du da noe verre,
som et støvkorn av alskens aske.

Tross alt, selv om den blå permen eksisterte er loven noe dukkene ikke er enig i. Å snakke til et menneske er ulovlig, men det er ikke farlig. Det er han som sitter øverst på tronen som har bestemt at en utstillingsdukke ikke skal ha andre valg i livet, enn å følge den veien som allerede er tråkket opp. Johnny snakket fortsatt ikke mer, noe som bekymret Nadia. Plutselig fikk hun en tanke i hodet; at det finnes en lov hvor det står at utstillingsdukker ikke har lov å snakke til mennesker? Det høres merkelig ut, for hvorfor skal det være forbudt å snakke? Et svar fikk hun aldri, for like etter gikk døra ned til kjelleren opp. Et lys fra øverste trappetrinnet blendet Nadia i ansiktet,

«Der er du!» skrek butikkdamen Daniella, illsint i ansiktet.

Nadia prøvde å gjemme seg, men ingenting hjalp. Hun rakk heller ikke å si farvel til Johnny. Like bak Daniella sto det to politibetjenter som kom og tok Nadia med seg. Nadia viftet med armene og prøvde alt hun kunne å komme seg unna, men politiet var sterkere. Siden Nadia slo seg vrang så de ikke andre muligheter enn å ta på håndjern for å få henne inni politibilen. Etter det kjørte de direkte til det Nadia kalte en dyster bygning. Hun fikk beskjed om at der skulle hun være helt til hun er mer stabil og slutter å snakke om utstillingsdukker. Det eneste unntaket er at dersom minst en av foreldrene kommer og henter henne. Til det sa Nadia et tydelig: «Nei!», men ingen hørte på en de mente var syk.

I løpet av de påfølgende dagene så Nadia alltid etter en rømningsvei. I vinduene var det en lås som gjorde at ingen kunne åpne til mer, enn et bestemt punkt. Utsiden av vinduet var omringet av gitter i tilfelle noen forsøkte å rømme. Bygningen lignet et fengsel, selv om den ikke er det. Nadia er på en barne- og ungdomsinstitusjon for psykisk syke, men hun merket at hun ble bare verre jo mer hun måtte være der. Det er mye som foregår bak de stengte dørene, som offentligheten ikke ser eller vil bry seg om. Nadia observerte ofte mange av de andre som i perioder ble bundet med belte eller kjettinger til sengen fordi de gjorde ugagn. De ansatte mente at hvis en annens dårlige oppførsel skal kureres, må de bli begrenset i sin egen bevegelighet. Bestandig valgte de enkleste løsningen; som er å binde folk fast. Alle mente at Nadia er alvorlig syk og nå også hjemløs. Der hun var kunne vært et barnehjem, for det var mange barn og unge som hadde vært der i mange år fordi de av forskjellige grunner ble fortalt at de ikke kunne bo hjemme. Det eneste Nadia ville er å bli forstått som den hun er, men ingen ville tro på det hun sa. Hun følte seg alene og misforstått ovenfor de som jobbet på stedet som ikke så ut til å gjøre noe annet enn å ha nesa i sky. Det eneste de snakket om var paragrafer som fort ble til et papir-tårn; «Nadia har problemer... Nadia sliter... Nadia er.... Nadia trenger... Nadia gjorde....». Det er ikke måte på hvor mange problemer de klarte å finne, bare de vridde på ordene og så med nye øyne. Alt det førte til at Nadia begynte å føle seg verdiløs, som på sikt gjorde at hun fikk enda flere problemer. Ifølge de som jobbet der hadde hun sosiale vansker og var tydeligvis heller ikke i stand til å ta vare på seg selv. Alt dette ble det skrevet om i rapportene. Hvorfor kan de ikke heller fokusere på det som er bra, hvis de absolutt vil hjelpe? Alarmen gikk ofte fordi noen av de andre ble urolige. De ropte og skrek, dag som natt og det gjorde at hun slet med å sovne. Det var mye uro i bygningen, mye frykt og redsel. Hun trivdes langt i fra ikke. Hun ville bare hjem, men hun kom seg ikke ut fordi alle dører var låst og det var bare de ansatte som hadde nøkler. Skulle de ut, måtte de ha fotfølge, og kunne bare gå ut i et område like utenfor. Hun observerte noen av de andre i korridorene, og tenkte at selv om stedet er ment å gjøre folk frisk - så blir de ikke det. De blir verre.

I løpet av de neste dagene måtte Nadia prøve ut en rekke antipsykotiske medisiner som de tvangsmedisinerte henne med. Nadia sa at hun ikke ville og heller ikke trengte det, men de ga blaffen i å lytte på en de mente slet med en alvorlig sinnslidelse. Medisinene måtte hun svelge, samme hva. Etter mye medisinering fikk Nadia selvmordstanker og begynte å tenke på døden. På samme tid utviklet problemene seg. Nadia fikk et sinneutbrudd og ristet i hele seg. Når hun kom tilbake til seg selv, sa hun klart ifra at hun ikke kom til å spise eller drikke noe før hun er tilbake i klesbutikken, men det førte bare til at hun ble tvangsernært. Det var langt i fra trivelig der hun var, på et sted som hadde grå vegger og en dyster stemning. Å si noe om utstillingsdukkene kunne hun pent glemme, for jo mer de ansatte observerte et snakk om det de mente er vrangforestillinger, jo lengre måtte hun være der.