udiagnoserte historier

To the Bone

Jeg husker en gang jeg så filmen «To The Bone». Da gikk jeg i 10. klasse, og for alle rundt var jeg en vanlig, ganske stille jente som likte å drive med kunstneriske ting. Men for speilet var jeg ei jente som måtte miste vekt. Som veide altfor mye. Hadde for store kinn. For speilet var jeg ei jente som sakte sluttet å bruke tettsittende eller litt fremvisende klær, og som etter hvert ikke syntes at rumlingen i magen var så ekkel eller irriterende lenger. Også så jeg denne filmen. Jeg visste ikke hva den kom til å handle om før jeg så den, alt jeg viste var at jeg trengte noe til å distrahere meg fra virkeligheten, som vanlig. Så jeg trykket på «play» knappen og ventet i spenning.

Jeg måtte pause filmen. Det ble for mye. Det var ikke nødvendigvis den beste filmen jeg hadde sett så langt, men den var en film som traff meg. Gikk inn gjennom øyene og ørene, sirkulerte gjennom hele kroppen og klorte seg dypt inn i følelsene.

«Er det hit jeg er på vei til?», spurte jeg meg selv. Jeg fortsatt å se filmen.

Så kom rulleteksten, og jeg, en person som oftest krysser ut filmen da teksten begynner å rulle på slutten, satt gjennom alt. Helt til forslagene til neste filmene jeg kunne se på, ble utstilt foran de røde, smale øyene mine.

Denne filmen snudde ikke livet mitt opp ned, eller gjorde noen rask forandring. Men den startet et lite lys inn i et stort, mørkt område. Som en lommelykt inn i dypet av en skog. Denne filmen skremte meg, fikk meg til å skjønne at jeg ikke ville ende opp slikt som hovedkarakteren. Jeg ville ikke la maten kontrollere meg. Jeg ville ha på meg hva jeg ville, og ikke være redd for å spise foran andre mennesker. Denne filmen startet noe, som jeg fortsatt jobber med i dag, og selv om jeg har dårlige dager eller uker, så har jeg det mye bedre nå og denne filmen var ett av de tingene som hjalp meg å starte å gå en annen vei enn den jeg gikk på da.