udiagnoserte historier

Sminke

«Skal du ikke sminke deg?», sier den ene.
«Ja.. Du ser litt vell sliten ut, vil du låne litt concealer av meg, eller?», sier den andre.
«Nei takk», svarer jeg, «orker ikke sminke i dag», avslutter jeg med.
De ser rart på meg, med store øyer,  som om jeg hadde sagt noe skikkelig «groundbreaking». Så skiftes samtale emnet like etter. Det er vel greit nok det? De sa ingenting som var sårende,  ikke sant? De var bare nysgjerrige for hvorfor jeg plutselig gikk ut av huset uten sminke.. Greit nok det.

Men så skjer det igjen, og igjen, og igjen..
Jo flere dager jeg går med et bar ansikt, jo flere kommentarer og spørsmål får jeg. Ordene dens blir ikke noe særlig høfligere heller.
Og tydeligvis er ikke det at jeg får dårligere hud av sminke produkter eller det at jeg får mindre tid om morgenen gode nok grunner for dem. De mener det er noe mer bak det. Og plutselig så sier den ene;
«Har du ikke råd eller?»
«Det har ikke noe med penger å gjøre.» sier jeg. For det har jo ikke det..
Eller jo, på en måte. For det er mange, som meg, som tillater folk som dette å putte tanker inn i hodene våres om at vi må sløse  bort hundrevis  av kroner I løpet av året, bare for å se akkurat ut som dem, og hverandre for den saks skyld.

Men det er ikke penger som er den største grunnen. Jeg er rett og slett bare lei. Jeg er lei av verdenen, slik den er i dag. Jeg er lei av at vi skal se ut som som Snapchat-filtere. Jeg er lei av at folk er redde for å se ut som folk. Nå til dags skal vi helst se livløse ut. Gud forby at noen skulle se de mørke sirklene under øyene dine eller at du har en kvise her eller der. Vi skal se ut som livløse dukker, med falske vipper og oppblåste lepper.  Vi skal se ut som sjelløse kloner av hverandre, med fremhevede kinnbein og et falskt solrikt glød i huden. Vi skal bruke waist-trainers og operere nesene våres. Vi skal ikke lenger se ut som oss selv, og jeg klarer ikke å late som mer. Jeg klarer ikke å late som om det er det jeg vil.

Men så kommer folk med slike kommentarer, og du ender opp med å føle deg stygg, uønsket, og som et dårlig menneske. De får deg til å føle deg som om du er et dårlig menneske bare fordi du velger å ikke sløse bort penger på blush, mascara og annet tull du egentlig ikke trenger! Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke støtter det at falske vipper er laget av mink-hår? Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke støtter at de bruker forskjellige kjemikaler og silikoner i sminke? Er det så jævlig ille at jeg ikke vil bruke pengene mine på sminke produkter og plastisk kirurgi, og heller vil bruke det på hudpleie, mat, bøker og andre ting jeg liker mye mer enn sminke?

Tydeligvis så er det såpass ille. Tydeligvis så er det såpass ekkelt å se en helt naturlig kvinne, med hår på leggene, sirkler under øyene i blant og perfekt uperfekte detaljer. Tydeligvis så må vi alle ligne. For hvis ikke.. Ja.. Hvem vil ha oss da?