Text me - Isac Elliot

Kapittel 1

Mandag

Martina
Jeg gnir meg i øynene, jeg føler meg utrolig trøtt. Jeg kjenner en sliten og støl følelse i kroppen. Jeg plasserer føttene på gulvet og dytter meg opp fra senga med hendene. Jeg går frem til skapet og finner frem nytt undertøy, en svart jeans. Og en hvit genser med en svart jakke. Jeg gir fra meg ett lite gjesp og kjenner jeg blir svimmel. Alltid om morgenen om jeg reiser meg blir jeg svimmel. Jeg får tilbake balansen og tripper mot badet, men blir stoppet av broren min, 17 år og heter Markus, han sperrer veien for og leke med meg.
Jeg bare orker ikke på morgenen, jeg er trøtt og sliten. Vanligvis vil jeg løpe inn i han og presse meg mot badet, men jeg kan vell ikke alltid bryte meg igjennom?"Slipp meg inn," syter jeg og går rett mot inngangen, men kommer meg ikke lenge enn brystet hans."Klarer du ikke bedre?" Fniser Markus og sperrer gangen bedre.
"Mamma," roper jeg høyt. Ingen respons.
"Jaja, kom inn.." Sier han fort og dytter meg bakfra inn på badet. Når jeg roper på mamma så løser alt seg, i noen sammenhenger da.
Jeg steller meg og tar på klærene. Jeg grer gjennom håret før jeg sminker meg fort. Jeg løper innom rommet mitt og drar meg meg skoleveska.
"Martina?" Hører jeg en damestemme, mamma selvfølgelig, ingen andre damer i huset. Jeg snur meg mot mamma som står stresset i dørkarmen,"ja?" Jeg ser på henne før jeg drar veska høyere opp på skulderen min og går mot henne."Har du oversikt over klokka?" Spør mamma meg mens hun titter bort på mobilen min som ligger slengt i senga,"shit, holdte på og glemme den," sier jeg fort og henter den og drar den ned i baklumma på buksa."Du vet klokka er ti over 9.." Sier mamma og titter på klokka hennes."Seriøst, da må jeg løpe.." Jeg håper egentlig på at mamma kan kjøre meg.. Det gjør hun som oftest da jeg blir forsika. "Jeg kjører deg, kom deg i bilen," sier mamma fort og vi kommer oss fort ut av huset og inn i bilen.

Jeg drar opp mobilen mens jeg løper bortover skolegangen, 8 min til vi starter, mamma kjørte meg så jeg har litt god tid. Jeg hører jenter i klasserommet, jeg går isteden og drar telefonen ned i lomma igjen. Jeg kommer bort til dørasom står så vidt på gløtt og skal til og dytte opp døra til jeg hører en stemme si,"hvorfor Martina, liksom?" Hører jeg Lisa si tydelig og irritert, hva vil de med meg? Hva har jeg gjort? Jeg bøyer øret mot dørsprekken og lytter godt etter. "Aner virkelig ikke, uansett det er urettferdig." Fortsetter en annen i klassen en av bestevennene mine, Ane. Hun er kjempe snill, men om dette er baksnakking så vet jeg ikke.
"Liksom, jeg har spamma han ned, og ingenting skjer med meg," sier Lisa, jeg kommer ikke så godt overens med henne.
"Ja herregud, ingen vil følge hun.." Fortsetter Ane, seriøst? Venner snakker ikke akkurat sånn om hverandre. Og jeg vet ikke hva de snakker om engang. Hva kan det egentlig være? Jeg puster dypt inn før jeg skyver døren opp, jeg ser fire sjokkerende fjes, de tror jeg hørte akkurat det de sa, men jeg later som ingenting og smiler falskt,"hva skjer?" Spør jeg fort.
"Hørte d.." Begynner Ane, men Lisa dulter bort i henne og gir henne ett stramt smil, tror de at jeg er dum?
"Hørte hva da?" Spør jeg bestemt og setter meg opp på en av pultene med vendt blikk mot dem.
"Ingenting," piper det fra Ane."Jo, det er at Isac følger deg," sier Lisa og drar med seg de andre jentene i rommet. Hun begynner fast og bestemt og gå ut av klasserommet. Før jeg utbryter,"hvem Isac?" De snur seg brått mot meg,"Elliot," sier en av jentene bak, hun heter Mila.
"Isac Elliot," sier hun andre kalt Maria.
"Isac Elliot Lundén faktisk," utbryter Lisa bestemt med armene i kors med Maria og Mila bak.
Jeg gir fra meg en liten latter, Ane også. At de sier Elliot, Isac Elliot, Isac Elliot Lundén. Det er bare rart. Herregud.
"Hva ler du av, vet du hvem han er?" Spør Lisa med en bitchete stemme. De andre nikker seg enig til alle ordene hennes. Noen ganger blir jeg bare flau over og gå i samme klasse som dem.
Men tilbake til spørsmålet hennes, Isac Elliot vet jeg ikke hvem er. Eller jeg har hørt om at jenter liker han, han ble nevnt på radioen. Men nei, jeg lurer faktisk på hvem han er noen ganger,"vet ikke hvem han er," mumler jeg og ser de andre himler med øynene og tramper ut av klasserommet, for en sjalusi. Jeg finner frem mobilen og går inn på instagram i full fart. Jeg får ingen 'Ingen innternett tilkobling'. Jeg holder øynene fast på mobilen og går inn på innstillinger, kun nett i kantina, jeg begynner og gå ut. Ane stopper meg,"hvor skal du?"
"Kantina.." Sier jeg bestemt og går noen skritt.
"Jeg blir med deg jeg," smiler hun og går etter meg, jeg stopper opp,"er det ikke du som sa at ingen gidder og følge meg?" Jeg smiler irritert og går fast og bestemt ut.
Er det sånn hun er? Kul og snill foran meg, men baksnakker meg for og bli venn med de andre?
Det. Funker. Bare. Ikke.