Text me - Isac Elliot

Kapittel 3

Mandag

Martina
Jeg ser kjapt over tallene ved siden av ett profilbilde, et stort smil av en sjarmerende gutt, kanskje litt fin. Men tallene overrasker meg mest, det er jo flere hundre tusen følgere, i motsetning til meg. Jeg har rundt 300. Jeg kommer ikke lengre før en hånd legges på skulderen min,"nå starter timen." En skjip gammel stemme, ja her har vi Arne. Kjedelig mann med lite liv. Han gir meg dårlige karakterer, men egentlig mest en kjedelig lærer.
Jeg nikker kjapt, og drar telefonen ned i baklumma. Og finner plassen min som er ved siden av Ane. Egentlig nå vil jeg holde meg unna henne, altså og overse henne. Jeg setter meg med ett dunk og gir hun ett stygt blikk mens jeg ser rundt i klasserommet. Ane vet alle hemmelighetene mine, men hun sier de ikke. Vi har liksom alltid vært to og hun har akseptert meg for den jeg er.
Blikket mitt snur seg mot Lukas, som sitter og ser spørrende på meg. Ingen av oss vet sikkert hvor Alex er.. Ble han utrolig sur? Jeg mente det ikke, men jeg ble litt nysgjerrig når han var keen på en gutt. Men han vil bli danser for denne Isac.
Jeg ser på plassen til Alex, hvor ble han av egentlig.
"Martina?" Spør Arne og veiver foran trynet mitt. "Ja?" Sier jeg kjapt og rødmer. Alle blikkene er mot meg.
"Jeg har prøvd og spørre deg om noe, men tankene dine er ett helt annet sted." Arne sukker og rister på hodet mens han går fra min pult til tavlen.
"Nå er jo vi ferdige med 1. Verdenskrig." Begynner Arne. Takk og lov, 1. Verdenskrig har vært så utrolig kjedelig. Fins ikke ord for noe værre. Og ser ut til at alle andre også er glade for det.
"Så da tenkte jeg vi skulle gå inn i 2. Verdenskrig," sier Arne fornøyd og lager en sirkel på tavla. Alle sukket rundt meg, men 2. Verdenskrig kan jeg mye om, pappa har tatt meg med til Russland og Tyskland, og da lærte jeg så mye shit om det. Men ellers er det så kjedelig at jeg vil stikke, på do kanskje.
"Hva er dette?" Arne nikker mot tavla der det er en sirkel det står, 1. Verdenskrig.
Lukas rekker opp hånda, overraskende. Han rekker alltid opp hånda når han skal gjøre noe rart, eller si noe rart.
"Ja," Arne bekrefter at Lukas skal svare.
"Det er en rund fotball, som har kjedelig skrift på seg," smiler Lukas rundt seg og man hører noen flire. Jeg gir fra meg en latter og utbryter,"der tok du feil," smiler jeg bestemt og ser mot Lukas.
Han rynker på panna. "Hva tok jeg feil av?" Spør Lukas høyt og gir meg
ett lurt smil. De andre i klassen ser spent på meg, skal jeg være den kjipe nå?
"Den er ikke rund, men oval," prøver jeg og le, men blir falskt i fra månen og ned til meg. "Lol," fniser Ane bak meg.
Jeg snur meg bare brått mot henne og himler med øynene. "Himler med øynene. Tøft." Ler hun.
"Hold kjeft, AND." Smiler jeg. Ja hun blir driftsår når jeg kaller hun AND.
"Bitch," hun dytter i stolen min. Så jeg faller bakover. Jeg støtter meg med albuene og reiser meg opp,"hold dere i ro," kommer Arne mot oss.
Jeg ser på Ane som flirer med Mila og Lise bak seg, liksom som en trio.
Jeg strammer knytteneven og plasserer den hardt på nesa til Ane.
Hun rygger og holder seg for nesen. "Jævlig bra, Martina." Smiler Lukas stolt av meg.
Arne tar ett stramt tak rundt håndleddet mitt og drar meg mot døra. "Til rektor," sier han og åpner døren og dytter meg i ryggen.
Jeg bare begynner og gå sakte mot rektor. "Du og Lukas," hører jeg Arne sier strengt. Like etter hører jeg en trippe bak meg. Jeg bare flirer.
"For en bitch," sier jeg og Lukas tar meg igjen.
"Enig, men er ikke du og Ane gode venner da?" Lukas ser bort på meg.
"Vi var," retter jeg han, og smiler.

Han går mot døren som fører til uteplassen, ikke mot rektor. "Vi skulle jo til rektor.." Sier jeg og stopper. Han fortsetter og gå.
"Lukas.." Klager jeg.
"Jeg vil hjem, gjør som du vil.."
Jeg rister bare fortvilt på hodet og gir fra meg ett lite smil, hadde vært litt deilig og ta resten av dagen fri..