En dag uten deg

Kapittel 3 - Ulykken

Dager og uker går uten av at noe skjer. Vi ligger i senga dagen lang. Mamma og pappa kommer ikke hjem før om noen dager. Jeg snakket med dem på telefonen igår.
-
De vet at jeg har kyssesyken og de synes det er like kjipt som meg. Louise og jeg har heldigvis stoppet å spy. Da hadde vi bare en vanlig omgangssyke. Jeg har enda ikke prøvd å finne ut av navnet på gutten for å ringe han.
-
Jeg tror heller jeg vil besøke han personlig.
Sofie?, hører jeg Louise spør innenfra vaskerommet.
Ja? Svarer jeg tilbake.
-
Jeg går inn til hun og hun ser med store øyne på meg.
Jeg fikk akkurat en telefon av mamma, hun sier moren og faren din har kræsjet.
Hva?! Hyler jeg og begynner å gråte igjen.
-
De skulle komme hjem ekstra tidlig for å overraske deg, men de kræsjet med en trailer, sier Louise trist. Jeg ser på hun med tårer i øynene. Tårene triller nedover kinnene mine.
-
De er døde? Ikke sant? Jeg ser ned i bakken og snufser. Jeg ser opp mot Louise igjen. Hun nikker.
Hvilket sykehus ligger de på? Spør jeg stille.
Det store. Louise ser på meg med blanke øyne.
-
Vi kjører ditt, sier jeg bestemt og begynner å gå ut i gangen.
Louise følger etter og sier ikke noe.
-
Vi kommer endelig fram til sykehuset. Jeg løper inn til damen i "kassen".
Eva og Marvin Crandlord? Sier jeg.
-
Damen viser meg inn til dem. Louise kommer løpende etter meg. Mamma og pappa ligger i hver sin seng. Pappa er helt blek og er helt blå over alt. Han har et stort kutt i pannen, som de har sydd igjen.
-
Mamma har bare en kort sykehus kjole på seg. Leggene hennes er helt oppskrapet og hun har et stort hull i hodet.
-
Jeg setter meg ned på krakken i mellom sengene. Jeg gråter og Louise stryker meg på ryggen. Inni meg tenker jeg bare;
-
Hva har jeg nå? Hvorfor lever jeg?