Det brune lange håret mitt var klistret fast i ansiktet av svette. Jeg pustet tungt. Den vanligvis tynne stemmen til læreren hørtes nå mørk og grøtete ut. Jeg følte meg svimmel og synet mitt var uklart. Smertene i ryggen var grusomme. Nesten ikke til å holde ut. De var ikke til å holde ut. Jeg måtte ut av dette trange lille klasserommet, tenkte jeg mens jeg gispet etter luft. Jeg reiste meg opp med den røde døra i siktet. Gulvet var deg plutselig. Det føltes som om jeg ikke fikk puste. Smertene de var... en skikkelse kom små løpende mot meg. Han hjalp meg opp. Det var Jake. Bestevennen min Jake. «Zoey går det bra med deg?» Jeg nikket med hodet uten å egentlig vite hva han sa. Jeg rettet meg opp og løp så fort jeg maktet til den røde døra. Skjøv den opp. Løp bort til dodøra, smalt igjen døra og vridde om låsen.
Jeg satte meg ned på den hvite doen. Jeg rev meg i håret. Jeg prøvde å puste kontrollert. Smertene var alt for sterke og det var umulig å holde tilbake tårene. Så jeg lot dem trille nedover kinnet mitt. Noen hamret plutselig på døra. Jeg kunne høre det på stemmen hans at det var Jake. Han hamret og sa at jeg måtte lukke opp. Stemmen hans var bekymret. Et hikst slapp leppene mine. Og enda et. Hamringen på døra ble sterkere, og stemmen hans gikk over til en reddere.
Smertene i ryggen gjorde så jeg gispet høyt. Omg, det her kan ikke bare være mensen smerter, tenkte jeg andpusten. Jeg hadde aldri følt noe lignende. Det føltes ut som om noe presset på under huden min og ville ut fra ryggen min. Med ett ble hodet mitt utrolig tungt. Jeg klarte ikke holde det oppe lenger og det falt ned i fanget mitt. Det var som å bli stukket med tusen kniver i ryggen. En Isende kulde lokket seg over meg. To store ben boret seg igjennom huden. Mørk blod flommet ned på det hvite gulvet. Jeg prøvde å skrike men det kom ikke noe lyd. Å skrike bort smerten var det eneste jeg ville. Skrike så hele verden kunne høre meg. Benene vokste seg store, og de hadde lange fjær på seg. De var klissete av blod som en nyfødt kalv. Benene falt ned langs ryggen. Jeg klarte ikke løfte hodet fra lårene. Øyelokkene mine var bly tunge og nektet å holde seg oppe. Så skjente jeg ikke kroppen min lenger. Jeg sklei ned på gulvet, som nå var rødt av blod, og ble liggende der.
Yey! Da er vi i gang 😊håper dere likte første del
YOU ARE READING
Birdwings
FantasyZoey sitter på en stor hemmelighet, en hemmelighet som er så stor at hun selv sliter med å innse at den er der. Hun innser at den er langt vanskligere å holde på den enn hun hadde trodd og alt går galt da noen som ikke skal, får vite den...
