Birdwings

Kap.6

Det var kvelden etter det skjedde. Jeg lå i den store hvite dobbelsenga mi. Foran meg hadde jeg et tegneserie blad som jeg bladde sakte igjennom. Tegningene var i svart hvitt. Mamma og pappa var ikke hjemme så jeg var alene i huset. Det var mørkt i rommet utenom en liten lampe som sendte svake lysestråker over tegneseriebladet og meg.

Noen sparket plutselig hardt i ytterdøra nede. Jeg skvatt til. Det ble stille igjen. Jeg ble liggende å lytte. Så ble ytterdøra slått opp. Jeg var ute av senga på et blunk. Jeg stå mitt i rommet. Med en pannikk følelse så jeg meg rundt i rommet etter et sted å gjemme meg. Mørke stemmer hørtes nedenfra. Rop. Og så skritt. Skrittene gikk rundt der nede i stua. Jeg kunne høre det var flere der. Hjertet mitt var i halsen. Jeg fikk øye på vinduet. Ja, det var min eneste redning. Akuratt da hørte jeg skrittene bevege seg opp trappa. Jeg løp bort til vinduet og begynte å dra i håndtaket. Det vrikket seg ikke. I panikk dro jeg alt jeg kunne i det. Knirkingen i trappa kom nærmere. Jeg tok tak i nattbordslampa og skulle akuratt til å slenge den inn i vinduet da døren ble sparket opp. Der sto Mark. Drittskekken og gjengen hans bak. Blikkene deres rettet seg til de store vingene mine. Mark gliste. " bind henne." Guttene gikk mot meg. I hendene deres hadde dem tau. Lange remser med tau. Jeg gispet. Så slang jeg lampen inn i vinduet. Glass føyk til alle kanter, men det var ikke fra vinduet. Det var fra lampen.

Guttene var over meg med engang. De dro meg ned på gulvet slik at jeg ble liggende på magen. Desperat prøvde jeg å få de vekk ved å vifte kraftig ned vingene. Det fungerte helt til en gutt satte seg på hver sin vinge. En annen satte seg oppe på meg og holdt armene mine på ryggen. Jeg skrek. Ropte på hjelp. Mark romstrerte rundt i en svart sekk og fant fram en tjukk rull med gaffateip. Han rev av en lang bit og satte seg forran meg. Han klappet igjen skjeven min og tredde den på. Han klappet hardt over for å få limet til å sitte onkelig. Jeg prøvde å rope med det kom nesten ikke noe lyd. " vi vil jo ikke at noen skal høre deg, vil vi vel," sa han i et glis mens han klappet meg på hodet som om jeg var en hund. Han var tydelig fornøyd med seg selv. Guttene begynte å binne meg. Jeg gjorde motstand, men til ingen nytte. De bant bena. De strammet hardt og surret bena godt inn med tau. Så gikk de løs på armene. De begynte først med tau. De klarte ikke stramme hardt nok så når de var ferdige, var det enkelt å komme seg fri. Jeg slo gutten som satt oppe på meg hard i skjeven. Han mistet kontrollen over meg og jeg prøvde desperat å reise meg opp i et lite håp om å klare å rømme, men de to guttene satt fortsatt på vingene mine og jeg ble stoppet. Mark var fort over meg og tok over rollen til gutten jeg slo. " send over teipen" befalte han. Jeg prøvde å rope igjen, men det kom bare en tykk, lav lyd. Mark fikk teipen og satte enden av den rund håndleddene mine. Den skjentes kald mot huden. Han begynte å surre den rundt. Det gjorde vondt. Jeg la hodet mitt mot gulvet. Tårene begynte å sile nedover kinnene mine. Jeg hadde gitt opp med å komme meg løs. De hadde meg. Fem mot en var for mange. Det var umulig å rømme i den situasjonen jeg var i nå. Mark ble ferdig med surre teipen rundt håndleddene mine og bet den av. Jeg skjente etter om det var mulig å komme seg ut av teipen. Umulig tenkte jeg. Den satt tett rundt huden min. Jeg følte meg hjelpesløs her jeg lå. " gå ut å start bilen," hørte jeg Mark sa til en av de andre før et svart skjerf ble plassert over øynene mine og alt ble svart.